En flue balanserte på kanten av glasset.
Hjemme ville han ha kalt det et melkeglass, men det var hvitvin i det. Det glitret gulgrønt i den når solen brøt gjennom det raslende løvverket. Han viftet bort fluen og drakk ut de siste dråpene. Det smakte friskt og syrlig. Han hørte Corinne si navnet hans på den franske måten som traff ham et annet sted enn der navnet hans pleide å treffe ham, og han så opp og hun sa noe og pekte på vinflasken som stod foran henne. Han nikket og sa ja takk med de ordene han kunne og holdt fram glasset, og klukkingen fra flasken blandet seg med latteren som bølget rundt bordet. Hun sa noe mer og så spørrende på ham mens hun med åpen hånd pekte på fatene med salat og oster og en slags pai og andre retter han ikke kjente navnet på. Han var egentlig godt forsynt, men han tok imot et stykke til av det gode brødet og delte det på langs som han hadde sett at det skulle gjøres og tok på godt med smør. Han rev av en bit og tygget langsomt.
En varm bris nappet i den rødrutete duken og bølget gjennom det gylne kornet i åkeren bortenfor. Sirissangen som han inntil i går bare hadde hørt på film, lå tung over landskapet. Det luktet av varm jord og tørt gress og saftig løvverk.
Og av hest, kjente han. Innimellom hørte han knegging oppe fra stallen, og han husket det skjærende vrinsket som hadde revet ham ut av søvnen den morgenen. Han hadde åpnet den ene skodden på gløtt og tittet ut og sett Rita sitte rakrygget på en høyreist og slank skimmel som hadde kastet med hodet og trippet nervøst under henne. Hun hadde tøylet den og klappet den på halsen mens hun snakket med en mann som stod der, og så hadde hun lent seg fram i salen og ropt høyt og satt skjenklene i siden på den. Den hadde kastet seg fram og skutt fart, og sammen hadde de dundret nedover gårdsveien og blitt borte i en hvit sky av støv som langsomt hadde løst seg opp og blitt borte mellom trærne.
De hadde ankommet Paris i går morges. Idet det han skrittet ut i mylderet på perrongen på Gare du Nord, hadde stasjonshallen hvelvet seg over ham og larmen fra flere tusen mennesker på vei til og fra rikosjettert oppunder takhvelvingen og nesten antatt fysisk form i luften omkring ham, og et grått lys hadde falt tungt fra taket høyt der oppe hvor dagen slapp gjennom i en smal stripe og blandet seg med et underlig, allestedsnærværende grønnskjær som hang i luften og vevde seg sammen med lukten av tog og svette og storby, av Paris, denne ubestemmelige og helt karakteristiske lukten som minner om sigarrøyk og som han for all ettertid skulle assosiere med fargen grønn; grønne, sigarduftende Paris som i øyeblikket var ham fullstendig fremmed.
Annerledesheten slo mot ham. Han hadde ant den allerede kvelden i forveien da vognen deres ble buksert ombord på fergen i Rødby, og den hadde tiltatt utover natten mens Tyskland fór forbi som diffuse skygger og kun gjorde seg til kjenne gjennom forlatte og dunkelt opplyste stasjoner der hvite skilt med svart påskrift forkynte stedsnavn som skjøv et minne inn mellom hendene hans — fornemmelsen av å ha de gamle tyskbøkene med det slitte og myke gråpapirsbindet under fingrene, av hvordan de luktet når han trakk dem opp av sekken — av å ha lagt bind på dem mens gatelykten utenfor fikk høstregnet til å glitre i mørket.
I grålysningen etter passkontrollen hadde han våknet av at Line brettet seg rundt ham og snorkende la seg til rette med ansiktet begravd i halsgropen hans, og mens han kjente på den myke og svette varmen hennes og funderte på hva som gjorde at det kjentes så feil å ha kroppen hennes inntil seg slik, hadde Hans og Grete-aktige landsbyer dukket opp og blitt borte i halvlyset utenfor og langsomt veket plassen for større byer som vokste sammen og ble til høyblokker som ikke liknet på dem hjemme, og inn mot Gare du Nord hadde det ligget store mengder søppel langs linjen.
Rita hadde gått foran gjennom menneskevrimmelen til bagasjeoppbevaringen hvor de satte fra seg sekkene. De fulgte etter henne ned trappen til metroen og gjennom en labyrint av underjordiske ganger og trapper til de kom ut på en perrong der varm luft slo imot dem og et stålblankt tog skjøt ut av tunnelåpningen og raste langs perrongen med knirkende gummihjul og et hult, elektrisk hvin som sank i tonen og nesten forstummet da toget til slutt stod stille. Rita dyttet ned et blankt stålhåndtak og dørene slo til side og de klemte seg inn i den klamme varmen blant parisere fra hele verden og brokete klynger av turister. Det kom et metallisk ul og dørene smalt igjen og toget rykket skramlende innover i tunnelmørket. Han holdt seg fast i en blank stålstang som var sleip av andre menneskers håndsvette. Den dunstende heten klebet seg til ham. Han kjente det som et favntak, en velkomst.
De kom opp i dagen på et hjørne under grønne trekroner og ragende, monumentale fasader, og han stod med ansiktet vendt mot himmelen og en følelse av å bli inntatt og omsluttet av den drønnende og vibrerende storbyen da han hørte Line bak seg:
«Er det Triumfbuen?»
Han snudde seg og så forbi trekronene mot noe menneskeskapt som stod i veien for dagslyset. Han hadde sett bilder, men nå så han den med egne øyne. Som en utenomjordisk monolitt ruvet den over byen, gjennomskåret av to kryssende bueganger og symmetrisk innsatt med relieffer og statuer av heroisk kjempende menn og kvinner. Over den var himmel og rundt den var ingenting; en endeløs, åpen plass der biler og busser og scooteraktige mopeder kjørte hulter til bulter og tutet hissig og så ut til å råde grunnen alene. Det var som om byen hadde rygget unna av ærefrykt, for å gi den plass.
«Champs-Élysées er denne veien,» sa Rita og begynte å gå sammen med Line, og han fulgte etter, redd for å miste dem av syne.
Med Rita som guide gikk de hele lengden av Champs-Élysées til Concorde-plassen hvor Kleopatras nål stod malplassert midt i trafikken og ikke gjorde noe videre inntrykk på ham, og videre gjennom Tuileries-hagen og forbi en mindre prangende triumfbue til Louvre, der køen slanget seg over plassen og Mona Lisa fikk vente til en annen gang mens de fortsatte langs Seinen og krysset over Pont Neuf til Île de la Cité hvor de steg inn i det kjølige halvmørket i Notre Dame og løftet ansiktene mot buehvelvingene og glassmaleriene høyt der oppe og vandret litt rundt før de hviskende satte seg på en av benkeradene og lot føttene hvile.
Da de kom ut igjen i det blendende lyset på plassen foran kirken, så han en gruppe menn med grånende hår som etter tur stilte seg opp innenfor en sirkel som var trukket i grusen og siktet og diskuterte og kastet tunge stålkuler mot en mindre kule som lå et stykke unna, og han kom til å tenke på femøringene han hadde kastet på strek som barn. Mens de krysset over til sørsiden av Seinen — rive gauche, opplyste Rita — fortalte hun at spillet het boules og stammet fra førromersk tid.
Ved enden av broen stoppet hun og vekslet noen ord med en av bokselgerne som holdt til i de små bodene som lå langs elven, og han plukket opp en av bruktbøkene som var stilt ut og bladde opp på måfå og stavet seg gjennom ukjente ord med besnærende bokstavkombinasjoner og aksenter som løftet seg mot høyre og venstre, og han lyttet til den klangfulle lyden av samtalen og kjente en gryende trang til en gang å beherske dette språket, denne byen, slik som henne.
De hadde tatt et RER-tog til et steinkast fra Eiffeltårnet, og han hadde mistet pusten allerede ved synet av de fire enorme, rustrøde pillarene som vokste opp av bakken med en fotballbanes avstand og løftet seg opp mot en utspent plattform der ørsmå hoder tittet ut under pillarene som fortsatte til himmels og nesten ble borte. På toppen hadde han kjent et hvitt sug i magen mens han tok bilder av utsikten i alle retninger. Rita og Line hadde stilt seg opp ved siden av hverandre og rakt ham hver sitt kamera og blitt dobbelt foreviget med horisonten som bakgrunn. Med bankende hjerte hadde han bedt Line ta et bilde mens han holdt rundt Rita, og for likevektens skyld hadde han bedt Rita ta et bilde av ham og Line.
Han tittet bort på Line som satt med et halvt stivnet smil blant ordene og latteren som skyllet over dem. Det var hun som hadde invitert ham med på denne interrailen, og han fanget blikket hennes og hevet glasset mot henne, og hun lyste opp og hevet sitt tilbake. Bortenfor henne satt Rita og pratet med Corinne og Philippe og de halvvoksne sønnene deres, og mens han lente seg fram for å høre hva Line sa, hadde han et halvt øye på dem, for han skulle gjerne ha kunnet prate dette språket som Rita, og han skulle gjerne ha vært den hun pratet med.
Et skjørt uttrykk han ikke hadde sett før drog seg over ansiktet til Line, og han kjente at et smil rant av ansiktet hans. Han skjønte at hun hadde sett ham, sett gledesmasken som la seg over ansiktet når Rita gav ham små blikk over bordet, og som om et slør ble trukket til side så han knekken i henne, og han skjønte hva som hadde ligget under. Først nå skjønte han hvorfor hun hadde brettet seg rundt ham på toget og smilt søvndrukkent til ham da hun våknet. Hvorfor hun hadde invitert ham med på denne turen.
I et kort øyeblikk kjente han den samme prikkende varmen han hadde kjent da han gikk i sjette klasse og bestekameraten hadde fortalt ham noe han allerede visste, for han hadde sett det på henne, sett det på speilbildet sitt i øynene hennes. Han hadde rødmet og blåst det bort, og bestekameraten hadde fortsatt med å liste opp alle som var forelsket i ham, men han hadde bare hørt etter med et halvt øre, for inni ham hadde en slags stolthet vokst fram, og når han merket blikket hennes på seg i tiden som fulgte, hadde han kjent noe som minnet om makt.
Men det var ikke makt han kjente nå. Den prikkende varmen hadde glidd over i usikkerhet, for han husket hvor underlig feil det hadde vært å ha Lines varme kropp så tett inntil seg på toget, og han visste ikke hva hun forventet av ham, hva hun med rette kunne forvente når han hadde blitt med henne til Paris og hit og latt henne sove med hodet i halsgropen sin og i taus inneforståtthet hadde smilt til henne langs halve lengden av bordet og hevet glasset bare mot henne gjennom brottsjøene av latter og tilslørt samtale.
For det var Rita han hadde fulgt hit, ikke henne. Som en sultefôret hund hadde han fulgt etter henne, fulgt fargene og kurvene hennes, fulgt den myke varmen som omgav henne og det ukjente som lurte like under klærne hennes og som han knapt ante konturene og rekkevidden av, men som murret i ham fra han slo opp øynene om morgenen.
Men en indre sperre som til forveksling liknet skam, forbød ham å sette ord på hva han kjente. Han kunne søke blikket hennes og liksom tilfeldig komme borti føttene hennes under bordet eller la kneet hvile inn mot hennes, men lenger var det umulig for ham å gå.
Og hun hadde vokst. Hun var ikke lenger bare et vakkert ansikt over myke kurver. Hun hadde avduket Paris for ham, ufattelige, sigarduftende Paris. Hun var større enn ham. Mer enn ham. Hun var på plass i sin verden og fylte den, og han ville krype inn og ta del, og da han kjente søvnen komme sigende mens de satt på lokaltoget sørover fra Paris, hadde han spurt om han kunne legge hodet på skulderen hennes.
Philippe hadde møtt dem på stasjonen og gått fram mot Rita og lagt armene rundt henne og kysset henne først på det ene kinnet og så på det andre. Han hadde sagt noe og hun hadde ledd og snudd seg mot Line, og han hadde tatt imot henne og kysset henne på samme måte, og til slutt hadde han håndhilst på ham og sett ham i øynene og sagt noe han trodde betydde velkommen og noe mer, og han hadde sagt «Merci!» og kjent seg forvirret og nervøs.
De hadde stuet sekkene og seg selv inn i en nedstøvet, lyseblå Peugeot og Philippe hadde kjørt dem langs grønne trerekker og gylne kornåkre og beitende dyr og inn på en støvete gårdsvei som endte på et slags tun hvor han parkerte under et tre ved siden av et toetasjes, blekt mattrosa hus med rødbrune skodder for vinduene i andre etasje. Corinne dukket opp i døråpningen og ble borte og dukket opp igjen, og Rita nærmest falt ut av bilen og småløp mot henne.
Han nølte. Med ett så han det hele utenfra. Han så seg selv, et femte hjul på vognen, vennen som venninnen hadde invitert uten å rådføre seg, og han kjente seg som en inntrenger, en som ikke hadde noe der å gjøre. Da Line gikk fram og fikk kyss på kinnene av Corinne, gikk han ut av bilen og klemte igjen døren og stilte seg i skyggen av treet.
Corinne så seg rundt og fikk øye på ham og vinket ham til seg, og han gikk ut i solskinnet. Hun la hendene på skuldrene hans og så opp på ham og sa noe til Rita som smilte og sa noe tilbake. Hun pekte på det venstre kinnet sitt, og han bøyde seg ned og kysset henne og hørte et tørt smask i luften ved siden av øret sitt og begynte å rette seg opp, men Corinne holdt ham fast og pekte på det andre kinnet, og han lente seg ned og kysset henne igjen. Hun beholdt hendene på skuldrene hans og gransket ham. Hun sa noe til ham. Stemmen hennes var varm og melodiøs.
Huset var halvmørkt og intimt med mørke bjelker under taket og kalde gulvfliser under tykke tepper. Møblene var få og tunge. De bar sekkene sine opp trappen til andre etasje og Rita pekte mot en dør ved enden av den korte korridoren og han satte sekken innunder skråtaket ved fotenden av sengen som ikke hadde dyne, men var oppredd med tynne sengepledd og en pølseaktig pute langs hodegjerdet. Han så seg rundt og satte seg på sengen og ventet til han hørte at Rita og Line gikk ned, og så fulgte han etter.
Det lå en hvit kniplingsduk på det mørke spisebordet, og Corinne hadde dekket på med gamle, hvite tallerkener og sølvbestikk og dypblå vinglass og hvite blomster i en blå vase midt på bordet. De satt lenge til bords. Han forsynte seg og så og luktet og smakte og forsynte seg igjen og lyttet til klangen av samtalen og så bort på Rita som gestikulerte og lo og hjalp til mellom rettene mens hun overhørte Corinnes protester og hevet øyenbrynene og trakk på skuldrene og sa «Bof!» med framskutte lepper, og var en helt annen på fransk enn på norsk.
Etter maten ble de med henne ut til stallen der hestene stod i mørket og humret da de hørte stemmen hennes, og hun gikk fra den ene til den andre og la hodet inntil og strøk dem over mulen og snakket mykt og melodiøst til dem. Luften var myk og varm og angende rik og sirissene skar mørket i store stykker som rant sammen og ble skåret opp igjen. Månen hang vektløs bak et slør av hvite skytrevler, og direkte under den lyste en enslig lampe opp en flekk av tunet.
Han ventet med å pusse tenner til alle var ferdige på badet, og så løsnet han soveposen fra sekken og rullet den ut oppå sengepleddene og åpnet vinduet innenfor skoddene og la den pølseaktige puten på gulvet. Han kledde av seg og krøp ned i soveposen og la shortsen under hodet og slukket lyset. Mørket slo gnister over hodet hans.
Rita lå på den andre siden av veggen. Han hørte stemmen hennes like ved øret sitt. Hun småpratet med Line, men han hørte ikke ordene. Dagen boblet tung og varm i ham, og den glødende tilstedeværelsen en halvmeter unna holdt ham våken til langt på natt.
Hun hadde vært svett og rød i kinnene og luktet stramt av hest da hun kom inn på kjøkkenet den morgenen. Han og Line satt i rungende taushet og spist frokost med Corinne, og hun hadde sendt ham et kort blikk og sagt noe til Corinne og skjenket opp kaffe og tatt en bit av en croissant, og etter frokost hadde hun tatt dem med til landsbyen hvor trange gater klemte seg ned mellom sammengrodde to- og treetasjes hus med skorsteiner som liknet på dem i Paris, men likevel var forskjellige. Han hadde gått ut i den folketomme gaten og tatt bilde av den grå og usymmetriske steinkirken og nesten blitt påkjørt av en beige Citroën som hadde dukket opp ut av intet og bærtet matt og forsvunnet rundt en sving og etterlatt en blågrå sky av eksos som stakk varmt i nesen. De hadde gått innom en dunkelt opplyst Tabac-butikk og kjøpt frimerker av en gråhåret kvinne med sykehusgrønn frakk. På tilbakeveien hadde de gått forbi en lekeplass hvor en elv hadde blinket svartgrønn mellom høye eiketrær, og Rita og Line hadde satt seg på karusellen og han hadde løpt i sirkel og gitt fart og hoppet på og huket seg ned mellom dem mens farten langsomt avtok og kvalmen kom sigende.
Hun vekslet et blikk med Line og la en hånd på skulderen til Corinne som snudde seg og nikket kort og sa noe til Philippe som reiste seg og gikk mot huset, og ritualet fra ankomsten gjentok seg med motsatt fortegn. Som sistemann la Corinne hendene på skuldrene hans og så ham i øynene og snakket til ham, og stemmen og de ordløse ordene hennes la seg i ham som olje på vann, og alt han kjente da han satt i baksetet på den lyseblå Peugeoten og så jorder og dyr og trær gli forbi i sakte film, var her og nå.
Diffuse skygger fór forbi i mørket utenfor.
Line sov med hodet mot skulderen hans, og midt imot lå Rita sammenkrøllet med soveposen under hodet og knehasene brettet rundt leggen hans og føttene ved siden av ham i setet. Han hadde lagt hånden på skinnleggen hennes. Butte og myke hårstrå hadde prikket mot håndflaten da han la den der.
Han lirket hånden innunder leggen hennes og kjente hvordan den myke og varme muskelen gav etter og la seg tungt over fingrene hans. Så rykket hun til. Hun satte seg opp og drog beina til seg og la hodet inn mot veggen og armen i vinduet. Han stivnet. Hjertet hamret like under strupehodet og pusten gikk i korte, grunne drag. Hun smattet og nikket og ble stille.
Han la armen i vinduet. Det glimtet i blågrønn neon i mørket utenfor. Et kors som vokste og drog seg inn i seg selv og vokste og ble mindre og forsvant bak dem. Hjertet hamret i ham. Hånden hennes var like ved hans. Han strakte ut pekefingeren og la den inn mot hennes. Ventet. Pustet. Løftet den og la den forsiktig oppå hennes. Så på henne. Ventet. Strøk henne varsomt over fingrene. Stoppet. Nølte. Gjorde det igjen.
Hun løftet hånden, åpnet den mot hans. Han stusset. Så på henne. Hun satt som før. Fingrene hennes hang i luften foran hånden hans. Han løftet sine og møtte dem, lot henne møte ham. Som anemoner i dovne brenninger fant hendene deres sammen og utforsket hverandre og gled fra hverandre og fant sammen igjen.
En tanke vaket i ham, men slapp ikke opp til overflaten. Tanken på hvorvidt hun sov eller var våken.
Anemoner
