Som barn hadde han en gang stått utenfor huset og sett på mens det gapende hullet etter et vannledningsbrudd ble fylt igjen og asfaltert over av menn i flekkete orange overaller som hadde ropt og gestikulert og brukt kraftig redskap og maskiner som bråkte og var store og forlokkende og luktet stramt av osende asfalt, og mens han stod der, hadde han fått en sterk fornemmelse av at framtiden kom ham i møte og omsluttet ham og rant ut i og blandet seg med minnene han bar med seg, og øyeblikket som kom og forsvant og kom og forsvant igjen, hadde fått luften omkring ham til å skimre og vibrere.
«Dette er nå,» hadde han sagt stille inni seg. «Dette er nå.»
Han så på klokken. Dette var nå.
Avgangshallen lå badet i solskinn. Det luktet tørt og stikkende av solvarmt teppestøv. Han hadde forbigående funnet ly fra den stillestående heten i en smal skyggestripe inne ved kortveggen, men frontlinjen mellom lys og skygge skar nå over lårene hans og han syntes han kunne se hvordan den avanserte millimeter for langsom millimeter. Han lente seg fram til han fikk solen i ansiktet og langt der ute så han horisonten og i et kort sekund fornemmet han jordrotasjonen og da svimlet det for ham og han lente seg tilbake og trakk pusten dypt og slapp den langsomt ut mellom sammenpressede lepper.
Han lukket øynene. «Dette er nå,» sa han stille inni seg.
For bare noen dager siden hadde han vært tilbake på sin mors hjemtrakter der de som hadde vært voksne da han var barn hadde vært gråere enn han husket og nesten skjørt gjennomsiktige, men den tynne hinnen av tid hadde falt til jorden som støv da de så ham og sprakk opp i brede smil og høye velkomstrop, og barndommen hadde kommet ham i møte og brettet seg rundt ham og de hadde vært som han husket dem, og det hadde også hans gamle sommervenn som hadde vært på hans alder og nå var voksen mann som ham selv, og det hadde vært uvirkelig å være der og ikke være barn lenger.
Han hadde blitt med til barndommens uendelige sommerstrender og hadde tatt av seg skoene og gått barbeint over de harde sanddynene og blitt stukket under føttene av strandgresset som nikket stakkato i pålandsbrisen. Nede på stranden hadde føttene sunket ned i løs og solvarm sand som hadde tytt opp mellom tærne og lagt seg over vristen og holdt igjen skrittene hans ned mot brenningene som skumfrådende rullet opp over den blankvåte sanden og strakte manetaktige utløpere opp mot et gråsvart belte av soltørr tang som knaste og stakk under føttene, og vannet hadde vært mye kaldere enn han husket det.
Mens de andre hadde slått seg ned i ly av en sanddyne og brettet ut strandmadrasser og pledd og håndklær og begynt å titte ned i termobager og piknikkurver, hadde et minne dukket opp av en værbitt kirkegård et sted her ute, og han hadde spurt om den var langt unna og om han kunne låne en bil en liten time, og der, blant vindskeive og saltsvidde graner, lent inn mot den solvarme kapellveggen og lyttende til den monotone duren fra storhavet som ufortrødent brøt mot land, hadde han funnet en slags ro. Han hadde kjent en underlig dragning mot de skakke og mosegrodde gravsteinene og en tanke hadde fart gjennom hodet hans uten å få landingstillatelse.
Flere hadde spurt om han ikke hadde vurdert å søke seg jobb på de trakter nå som han var ferdigstudert, komme hjem på sett og vis, og han hadde lest både skuffelse og inneforståtthet i ansiktene deres da han fortalte at han alt hadde takket ja til et tilbud i hovedstaden. Skuffelsen hadde lagt seg som en varm bønn om hjertet hans, men den halvt resignerte inneforståttheten hadde stukket ham i samvittigheten og gitt ham et forklaringsbehov og han hadde fortalt om studiekollegene som alt var på plass der i byen og om det gode arbeidsmarkedet der, og han hadde forsøkt å forklare hva jobben gikk ut på, men sannheten var at han ikke visste så mye.
Han hadde ikke sagt noe om henne som hadde dukket opp i sidesynet hans bakerst i et overfylt auditorium et par måneder ut i det første studieåret. Han hadde snudd seg mot henne, og den slanke skikkelsen med det åpne og nysgjerrige ansiktet og det mørkt bølgende håret hadde slått røtter i ham, røtter som hadde forgrenet seg og krøpet som varme ilinger langs blodårene og lagt seg som en klo om hjertet, en hvitglødende klo som i årene som kom skulle stramme til og gjøre det vanskelig å puste hver gang hun var i nærheten, helt til hun en dag ikke var der lenger og han var alene i en tom verden.
Han hadde ikke sagt at det var derfor han skulle til hovedstaden til høsten, for å begynne å jobbe der hun jobbet.
Den siste kvelden hadde vært sankthansaften med bål i fjæra, grillmat og noe i glasset, og noens kjæreste hadde vært lett å snakke med og vakker i det flakkende skjæret, og de hadde ruslet langs den blinkende fjorden og han hadde kjent en nærhet han ikke var vant til, og han hadde tenkt at her, her var det godt å være.
Ombordstigningsbroen gapte tomt der flyet skulle ha stått.
Den var borte nå, den smale skyggestripen han hadde søkt tilflukt i. Det hvite sollyset falt tungt gjennom de støvete vinduene og rant matt og skittent inn over stolradene og svøpte ham i en klam kokong av hermetisk hete.
Avskjeden gapte svart i brysthulen. Han skjønte det nå. Han hadde nesten landet der vestpå. Morsrøttene hadde krøpet langs bakken og kilt ham rundt føttene, men han hadde latt som ingenting. Stedet og stemmene og ansiktene hadde ramlet inn i ham og revet opp og fylt igjen nesten gjengrodde tomrom og stilt ham ansikt til ansikt med den han en gang hadde vært, men han ville være mer. Han ville bli sett som mannen han prøvde å bli, og han hadde sett forbi dem og bare lyttet med et halvt øre, for han hadde ikke noe å vise til ut over store ord.
Han så ut på den gråhvite rullebanen og det solbleke landskapet bortenfor. Han kjente seg uvel og lukket øynene. Han husket en drøm han en gang hadde hatt hvor hodene til dem omkring ham hadde løsnet fra kroppene og drevet oppover mot en blekhvit himmel mens de hodeløse kroppene stod rådville tilbake. Det kjentes nesten slik, som om kroppen og hodet hadde skilt lag. Armene også. Han fornemmet dem som løse vedheng som fløt som kinesiske silkedraperier i den tunge heten.
Han hørte barnegråt og lavmælte stemmer som forsøkte å trøste, og han spisset ørene og prøvde å forstå hva som ble sagt. Igjen boblet den fram, den stikkende misunnelsen, det brennende ønsket om selv å kunne forstå og snakke dette språket, og han åpnet øynene og kjente og husket og forstod på nytt at dette var noe han måtte, at valget allerede var gjort og at det var derfor han satt her.
