En blank sommerdag da han var tretten satt han bakerst i en solvarm buss og så gylne kornåkre og røde låvebygninger og dypgrønne skogholt fare forbi, men han dvelte ikke ved dem, for ved siden av ham satt den vakreste jenta han visste og de hadde vært og badet og han hadde stupt fra tremeteren når han så at hun så og hun hadde ledd mot ham og fulgt etter ham opp og dyttet ham utfor og neste gang hadde han dyttet henne, og nå var de på vei hjem og de var ennå våte i håret og hennes brune lå mykt og mørkt gjennomlyst av solen over skuldrene og en solgyllen linje risset profilen hennes i tomme luften og den var så nær, så nær, pannens lysende kurve falt langs neseryggen og berørte såvidt de myke leppene som lo og sa «D’er innmari, ass!» når noe var innmari, og det var det ofte, og han kunne ikke se seg mett på den skimrende profilen, den etset seg fast i hukommelsen hans og han visste det ikke, men for all ettertid skulle han når som helst kunne hente henne fram slik hun så ut for ham den sommeren hun var elleve og hadde vært og badet med barna som var på ferie hos naboen, nesten som et fotografi kunne han hente fram profilen hennes slik solen hadde tegnet den mot åkrene der en buss fór forbi og ble borte en blank sommerdag da han var tretten.
Fargeløs, finkornet sand
Døren gled igjen med et svakt knepp bak ryggen hans.
Det brant i ham, det boblet og freste. Han var verdens minste mann, et svart punkt som falt og falt gjennom et bunnløst intet som etset og åt opp den han hadde vært og etterlot et sammenskrumpet skall som sank sammen med ryggen mot døren og ti trappeavsatser mellom seg og verden, fem uendelige etasjer, tjue dører med store øyne som ventet på ham, som ville se tvers gjennom ham og hånflire når han passerte.
Pulsen hamret i tinningene. Tankene fór hit og dit som forskremte fugler omkring dette forsvinnende lille punktet som hvirvlet og spant innover i sin egen tomhet, fanget i et uendelig her og nå som nådeløst skilte det som hadde vært fra en konturløs framtid der det eneste han visste var at den ville komme som en knyttneve og etterlate ham naken og forlatt, uten retning og uten hensikt.
Han åpnet øynene og stirret tomt på dørmatten under seg. En hvit tråd skilte seg ut blant tynne, gulnede gresstrå som lå nedtråkket i den strittende busten over et tynt lag fargeløs, finkornet sand. En urørlig edderkopp forble urørlig i flere minutter. Et par av edderkoppbeina hvilte mot sanden.
Fargeløs, finkornet sand.
Langsomt sank underbevisstheten hans ned i sanden som fløt utover og ble til sanddyner på barndommens sommerstrand der de forskremte fuglene kunne lande blant tuer av strittende strandgress og med flaksende vinger vagle seg til for på avstand å betrakte en spinkel guttunge som iherdig jobbet med å grave en kanal som skulle forbinde brenningene med vollgraven rundt et sandslott som ikke helt levde opp til ambisjonene, men som han likevel hadde bestemt seg for å ikke ødelegge, ikke ennå.
Igjen og igjen så de ham kaste til side den gjørmeaktige sanden som fylte kanalen når bølgene skyllet inn og kanalveggene falt sammen og ble sugd utover med vannet som drog seg tilbake.
Så gav han opp. Han satt på huk og studerte kanalen som i langsom bølgetakt ble tilintetgjort av havet. Han reiste seg og sparket i stykker slottet og fylte igjen den tørre vollgraven og den gjørmete kanalen mens han drog føttene fram og tilbake over restene til ingen spor var tilbake.
Feilskjær: Lunch
Han puttet den siste biten av dagens sandwich crudités i munnen og tørket fingrene på papirservietten.
«Ich geh’ mir ’nen Kaffee holen,» sa han til Kilian og tørket seg om munnen og reiste seg og gikk opp til disken og ventet til han fikk øyekontakt med den magre og tungt sminkede kvinnen som jobbet der.
«Un grand café, s’il vous plaît,» sa han, og mens han ventet stod han med senket hode og underarmene hvilende på disken og han hørte ikke at hun stilte seg ved siden av ham, men sidesynet hans må ha fanget opp en bevegelse, for han løftet hodet og så at hun stod som ham, med armene på disken og senket hode.
«Bonjour,» sa han til krøllene hennes.
Hun snudde seg mot ham og hevet øyebrynene. «Tu parles français aujourd’hui?»
Han merket at et smil var i emning. «On verra. Toi?»
«J’sais pas.» Hun så ut som hun tenkte seg om. «Aujourd’hui est quoi, mardi? Mardi, c’est mon jour anglais, je pense. So I think we’ll have to speak English. Are you OK with that?»
Han lot som han tenkte seg om, han også. «Hm. Hab’s total vergessen, aber normalerweise wäre Dienstag mein deutscher Tag. Werd’ aber für dich ’ne Ausnahme machen.»
Hun så uforstående på ham. «What did you just say? Is that Norwegian?»
Han lo og ristet på hodet. «I’m sorry. No, it’s German. I just said that Tuesday is usually my German day, but that I’d make an exception for you.»
Hun så undersøkende på ham. «That’s good. Tomorrow’s Wednesday, and that’s my Spanish day. I guess we’d better make the most of today, then.»
Han fikk kaffen sin og betalte og kvinnen med sminken så spørrende på henne.
«Un café au lait, s’il vous plaît,» sa hun og fisket opp lommeboken fra vesken og åpnet den og tok ut et par mynter og la dem på disken. Hun snudde seg mot ham igjen.
«How come you speak German, by the way?»
«I studied in Germany for a couple of years.» Han trakk på skuldrene. «No one spoke any English, so I had to learn German.» Han så på henne. «Well, not exactly. It’s true that no one spoke English, but I went to Germany specifically to improve my German.»
«And now you want to learn French. What’s up next?»
Hun fikk kaffen sin og blåste på den og tok en slurk og slikket bort melkeskum fra overleppen og løftet blikket fra kaffen og så på ham, og han kastet et blikk bort på bordet der han hadde sittet med Kilian og så at han ikke lenger satt der. Hun fulgte blikket hans.
«Do you want to sit down?» spurte han.
«Sure,» sa hun og fulgte etter ham bort til bordet og satte seg tvers overfor ham. Ingen av dem sa noe. Hun tok en slurk til av kaffen sin og han en av sin. Han merket at hun så på ham. Han studerte den hvite koppen og den gule bordplaten.
«So, how’s the course going?» spurte hun til slutt.
Han smilte. «You know how it’s going,» sa han. «0-100 in four weeks, you think that’s doable?»
«Si tu parlerais plus, je pense que tu devrais y arriver dans … vingt, peut-être?»
Han lo høyt. «Oui, je sais, but I think my head would explode before that!»
«Really? That would be rather messy, you know. Brains all over. Kind of unfair to the rest of us to have to clean up the mess, don’t you think?» Et lite, underfundig smil lurte i munnviken hennes.
«I know, that’s why I’m insisting on speaking English with you. Spare you the trouble.»
«Well, if I remember correctly, I was the one who suggested you should.» Hun så tankefull ut et øyeblikk. «Now that I think of it, your head did look like it was about to explode. Seems I intervened just in time to save you, then!» Hun smilte bredt nå.
«And for this I thank you,» sa han, men ordene hadde en tyngde han ikke hadde ventet og holdt seg svevende mellom dem, og han kjente at smilet hans gled over og at forsvarsverkene smuldret bort, og han kjente øynene hennes på seg og visste at hun uansett så tvers gjennom dem, og det ble helt stille i ham og han så igjen sjelen hennes som et mørkt skogstjern i den blå timen mellom natt og dag, og han lurte på hvordan han skulle få fortalt henne om nordiske sommernetter og stille skogstjern og sjelen hennes som speilet seg der.
Edit: Stay tuned, her kommer mer. En tur på kino gjør underverker, tydeligvis!
Hinne
Først hørte han bare den fjerne duren, men så tok en skjelvende skygge form på fortauet foran ham, og etter hvert som duren tiltok, ble skyggen mer markert og skrådde ut i skogen og klatret oppover de bladløse trærne der den dannet et bølgende menneskeomriss som kom nærmere og flakket over trærne og vokste og kom nærmere og raste mot ham, inntil duren vrengte seg om ham og skyggeskikkelsen smeltet sammen med mørket og bilen eksploderte ut av det usette bak ham og fór forbi og ble mindre og mindre langs veien mens et ildrødt blikk stirret ufravendt på ham.
De kom mot ham også, bilene. De holdt ham fast med blekhvite og gule lys som rant ham i møte over den svartglinsende asfalten. Idet de fór forbi og ble borte i det usette, flakket skyggeskikkelsen kort opp langs trærne og ble oppslukt av mørket i nesten samme øyeblikk.
Det surklet i skoene. Han kjente hver kalde regndråpe som traff ansiktet og hvordan håret lå klistret til hodebunnen og at vannet piplet nedover pannen og dryppet fra øyevippene og fortsatte nedover kinnene. Han gikk med langsomme skritt. Posen bar han i venstre hånd. Han var ikke redd, han kjente at han ikke var redd, han gikk alene langs veien i regnet gjennom mørket og han var ikke redd. Han hadde holdt fram lappen og pengene og Alvheim hadde egenhendig kommet med varene og plukket myntene det kostet av hånden hans og klappet ham på hodet og bedt ham hilse hjem.
Han kjente seg som en fotballspiller. Han hadde sett fotballspillere i avisen, voksne menn som var søkkvåte og sølete fra topp til tå og hadde hår som klistret seg til hodebunnen. De så barske ut. De brydde seg ikke om regnet, og det gjorde ikke han heller. Han strøk seg over hodet med den frie hånden og kjente at håret var like vått som når moren hans vasket det.
De stod i en klynge ved foten av bakken. To som han ikke kjente, og Rolf. De hadde oransje oljehyrer på. Han likte ikke å gå med oljehyre, de uformelige buksebeina slo mot hverandre og laget klisne gummilyder, men det hadde ikke regnet da han gikk og nå gikk han uten oljehyre i øsregnet og håret klistret seg til hodebunnen og buksene var kalde og våte mot lårene og vannet piplet kaldt nedover ryggen hans.
De hadde sett ham nå.
«Se, der kommer Hyle-Hans!» hørte han Rolf si. «Nå blir det gøy! Det er han jeg fortalte dere om. Han hyler og skriker for ingenting, jeg trenger ikke å ta i ham en gang! Se nå!»
Rolf løftet armene over hodet og formet hendene til klør og kom mot ham mens han messet «Jeg skal drepe deg!» med hes, raspende røst.
Han stanset. Frykten som hadde hogd tak i ham idet han så dem, sendte nå hvitglødende piler på kryss og tvers gjennom kroppen hans, og han visste at han måtte løpe, han måtte løpe forbi dem og han måtte hyle, for bare ved å hyle kun han slå de hvitglødende pilene tilbake, og bare da kunne han løpe, når pilene ble holdt i sjakk av hylene hans.
«Nå kommer jeg og dreper deg!» messet Rolf og kom nærmere mens de ukjente guttene holdt seg flirende i bakgrunnen. Han husket hva moren hans hadde sagt, at om han lot som ingenting, så ville de gå lei. Da ville de ikke gidde å plage ham mer. Men de gjorde vondt, de hvitglødende pilene, de skar ham i stykker og han ville bort, det rykket i beina og han kjente hylet presse mot strupehodet.
Men noe var annerledes denne gangen. «Se nå!» hadde Rolf sagt til de ukjente guttene. Han så hvordan de frydet seg og han visste at de kom til å gapskratte når han løp hylende av gårde. Som om det var Rolf og ikke han selv som bestemte at han skulle løpe, at han skulle hyle. Det var da han selv som bestemte det?
Hva om han ombestemte seg?
Han drog hånden gjennom det våte håret og så på de uformelige oljehyrene som Rolf og de to guttene stabbet rundt i, og han kjente at det var litt igjen av den barske fotballspilleren han hadde vært for litt siden. Han var dryppende våt og håret lå klistret til hodebunnen, akkurat som på bildene i avisen. Han kjente at de hvitglødende pilene trakk seg litt tilbake, og han begynte å gå igjen.
«Jeg skal skjære i deg!» messet Rolf videre og kastet et blikk over skulderen mot de andre. «Jeg skal brenne deg!» fortsatte han, men en forvirret usikkerhet var i ferd med å komme til syne i ansiktet hans.
Han gikk i en svak bue rundt Rolf mens han kjempet mot trangen til å legge på sprang. Han så seg over skulderen da han var forbi og veien hjem lå åpen foran ham. Rolf hadde sluttet å messe og stod stille og så etter ham og de to guttene så fra ham til Rolf og tilbake igjen. Det ble lengre og lengre mellom de hvitglødende pilene. Da han kom fram til porten, var de borte.
«Men i all verden, hvordan er det du ser ut, gutt?» sa moren forskrekket da han stod i døren.
Hun tok posen med varene og sjekket at han hadde fått med seg alt og vrengte av ham jakken og fant vekslepengene i jakkelommen og sjekket at beløpet stemte.
«Du er jo våt til skinnet, du kan bli syk!» fortsatte hun. «Gå på badet og ta av deg de våte klærne med én gang, så skal jeg finne fram tørre til deg. Skulle tro du var tussete, gutt, gå ute i regnet på den måten!»
«Jammen det regnet jo ikke, du sa…»
«Ikke noe jammen, på badet med deg! Du vil vel ikke bli syk, vel?»
Han gikk inn på badet og vrengte av seg de våte plaggene. Han så seg i speilet. Håret lå i våte vaser nedover pannen og ansiktet glinset av væte. Han drog hånden gjennom håret. Han liknet faktisk litt på en barsk fotballspiller. Han ble stående foran speilet og dra hånden gjennom håret.
Moren stakk hodet inn til ham. «Se til å tørke deg og få på deg klærne nå, da!» sa hun, og han tok imot håndkledet hun rakte ham.
En skarp og hard lukt hang i luften. I stuen hadde moren dratt alle møblene ut fra veggene og stablet dem oppå hverandre. En bøtte med såpevann stod like innenfor kjøkkendøren og hun stod krumbøyd over den og vred opp en gulvklut.
«Mor…?» sa han forsiktig.
Hun reiste seg med en hånd i korsryggen og så på ham med et dratt uttrykk i ansiktet. «Ikke nå,» svarte hun. «Og ikke gå i veien, er du snill.»
Han gjorde som han pleide på morens vaskedager, han satte seg på et ledig hjørne av sofaen som stod midt på gulvet med spisebordsstolene stablet oppi. Han rynket nesen mot den skarpe lukten og både hørte og ikke hørte morens vaskelyder, og den blast lyseblå fargen på veggene trakk inn i ham og la seg på innsiden av hodet som en hinne.
«Løft beina!» sa moren til ham, og han brettet beina under seg mens hun vasket under sofaen.
«Alvheim sa jeg skulle hilse hjem,» sa han.
«Sa han det, du?» svarte moren og snudde seg mot bøtten for å vri opp kluten.
Døsig
Du kom til meg mens jeg sov, som ettåringen du en gang var kom du tassende bort til meg. Jeg lå på gulvet på rommet ditt med den gule og svarte bamsebien under hodet og du støttet deg med de korte armene dine på brystet mitt og gynget opp og ned noen ganger før du la det kalde kinnet ditt mot nesen min og armene dine om hodet mitt. Så reiste du deg opp og stakk en fuktig finger i øyet mitt.
«Dæ-æi?» spurte du, og jeg hørte igjen stemmen din fra den gang, sped og klar som en stjerne om natten.
«Øye, ja,» svarte jeg.
Du nikket langsomt én gang, nesten som et bukk, reiste deg opp og tasset bort. Jeg ville ikke la deg gå, men kunne ikke holde deg igjen.
«Kan pappa få en kos til?» spurte jeg.
Du likte å riste på hodet, riste så voldsomt at hodet ditt ble til en dansende, uklar masse av krøller, øyne, neser og smilende munner; noen ganger ristet du så hardt at du mistet balansen og falt over ende og da lo du høyt, og vanligvis ville du benyttet anledningen og ristet litt på hodet til det nesten bedende spørsmålet mitt, men denne gangen gjorde du ikke det, i stedet kom du tilbake og la ansiktet ditt mot mitt. Jeg kjente den snørrete nesen din mellom overleppen og nesen min, og så leppene dine mot mine, kalde, intensjonsløse barnelepper. Du løftet hodet, så på meg med de dypblå, blanke øynene dine, og kysset meg igjen.
Så reiste du deg møysommelig og begynte å dytte på hodet mitt mens du utstøtte høye «Eeeh-eeeh!». Jeg satte meg opp, og da kastet du deg ned på bamsebien og trillet rundt sånn at du fikk den under nakken. Du så på meg med forventningsfulle øyne og åpen munn, du smilte alltid med åpen munn, og dette var en lek vi pleide å leke, at jeg la meg med hodet på brystet ditt og lot som du var puten min. Jeg kjente hendene dine som krafset og drog meg i håret, før du løftet hodet mitt og dreide det mot deg.
«’Ei,» sa du.
«Hei,» svarte jeg.
Du studerte ansiktet mitt en stund og så la du hodet mitt tilbake på brystet ditt. Igjen kjente jeg de utforskende hendene dine som grov rundt i håret mitt. Et par ganger til dreide du hodet mitt mot deg, sa «’Ei» og la det ned igjen. Siste gang lot du hendene ligge. Du lå helt stille, og jeg hørte surklingen fra magen din og de raske hjerteslagene dine. Jeg lukket øynene og kjente varmen din gjennom den rosa ullgenseren du hadde på, lyttet til hjertet ditt og tenkte på den pulserende flekken på ultralydmonitoren og på utskriften vi fikk med oss, bildet av deg en tomme lang, Tommeliten med én arm i været. Vi viste bildet til broren din og sa at du vinket til ham, og han så ingen grunn til å tvile på det: han skulle bli storebror og selvfølgelig vinket lillesøster til ham!
Et dypt sukk unnslapp deg. Godsukket, husker jeg at vi kalte det. Når du godsukket, da hadde du det bra. Her og nå, med hodet mitt på brystet ditt hadde du det bra. Jeg tenkte at lykke er en underlig ting. For jeg hadde det også bra. Jeg var lykkelig. Mer skal det ikke til, noen minutters tilstedeværelse, for barnet er her og nå, alltid her og nå, akkurat som lykken.
Jeg kjente at jeg ble døsig og la meg med hodet ved siden av ditt. Du tittet bort på meg og lot en doven finger vandre rundt i ansiktet mitt. Jeg fulgte øynene dine som fulgte fingeren på dens vandring, gled igjen, åpnet seg kort og gled igjen en siste gang.
Da jeg våknet, var du borte og jeg lå på gjestesengen her på arbeidsrommet. Jeg fornemmet fremdeles varmen fra kroppen din og lukket øynene for at du ikke skulle svinne hen med det samme. Som en god vin satt du i kroppen min og gjorde meg døsig og tilfreds.
Feilskjær: Til og fra
Gardinene rører seg svakt i brisen fra det åpne vinduet. En dieselmotor går på tomgang i gaten nedenfor og han hører skramlingen fra en metallport som sveives opp. En moto farer skrallende forbi, og i stillheten som følger, hører han stakkato småfuglkvitter og stemmer som roper til hverandre, men han forstår ikke hva de sier. Han ligger slik han våknet, på magen med en arm under hodet og ansiktet vendt mot det blekhvite lyset fra dagen utenfor. Han har en underlig fornemmelse av å stå på tå og titte ut av øyehulene i et altfor stort hode.
Klokken hadde vært over sju kvelden før da han svingte opp foran hotellet. I resepsjonen hadde han fått anbefalt en restaurant i nærheten, men først hadde han villet han ta seg en dusj og legge seg nedpå en halvtime. Da han til slutt våknet, hadde klokken vært bortimot ni og han hadde kjent en knute i brystet som ikke hadde vært der da han i bilen for bare et par timer siden hadde sett fram til et bedre måltid i en av sidegatene i gamlebyen, og etterpå skulle han finne en bar med høyde under taket og grønne vekster og fargerik dekor, og der skulle han sitte litt tilbaketrukket med en Torres og betrakte livet.
Nå hadde forventningene blitt erstattet av en motvilje mot å begi seg ut i denne fremmede byen blant fremmede mennesker som snakket et språk han ikke forstod — som om de kom til å avbryte sine gjøremål for å følge ham med kritiske blikk om han skulle være frimodig nok til å tråkke ned gatene deres eller legge beslag på et bord på en av restaurantene deres.
Men på hotellrestauranten var alle på gjennomreise og langt hjemmefra og uten interesse for ham. Menyen hadde vært gjennomsnittlig og pregløs og han hadde bestilt en lammecarré og en flaske av husets rødvin, og mens han ventet på maten hadde han først drukket ett glass og så ett til av vinen som hadde vært kjøkkenvarm og i fruktigste laget, og da maten til slutt hadde kommet og han hadde fortært de gjennomstekte og kjøttfattige lammeribbene og tatt unna resten av vinen, hadde han kjent seg rastløs og utilfreds, og i en kokong av alkohol hadde han funnet veien tilbake til rommet og skrudd på tv-en og åpnet minibaren.
Han hadde sittet på sengen med en boks Heineken i hånden og flippet mellom kanalene da et ansikt hadde dukket opp på skjermen foran ham. Hun hadde vært slank og nett med gyllen hud og store øyne under markerte øyebryn, og håret hadde ligget fram over den ene skulderen og vært langt og svart og løst bundet sammen av et par blodrøde roser som hadde ligget som et smykke inntil halsgropen hennes. Når programlederen henvendte seg til henne, hadde hun svart mykt og melodisk, og når de rundt henne lo høyt, hadde hun senket blikket og smilt et stille, bredt smil som hadde lagt seg som et varmt omslag om hjertet hans, og da programmet var slutt hadde han lagt seg med sengepleddene tett omkring seg og sovnet uten en tanke i hodet.
Han setter seg opp på sengekanten og drar pleddene rundt seg mot den kjølige luften som det åpne vinduet har sluppet inn i løpet av natten. Han betrakter de tomme Heineken-boksene ved siden av tv-en og tenker med mild undring på den ukjente kvinnen som ved sin skjønnhet og sitt myke vesen og uten at han hadde forstått noe av det hun sa, hadde lagt seg som balsam over hans urolige sinn i går kveld.
Han reiser seg og går bort til vinduet og trekker fra de tynne gardinene og ser ut på den nye dagen. Han hører trafikken fra hovedgaten et stykke unna og ser ned på menneskene som er på vei til og fra på gaten under ham.
Feilskjær: Samtale
«¿Hola?» sa en kvinnestemme han ikke kjente igjen.
«Buenas tardes,» sa han, usikker på om det faktisk var henne: «¿Habla inglés?»
«Yes. Who is this?» Stemmeleiet hennes var et annet når hun snakket engelsk og de fire ordene la seg som en bro over årene som var gått, og det var henne.
I bakgrunnen hørte han latter og stemmesurr, og han så henne for seg på en lokal restaurant sammen med gode venner eller forretningsforbindelser eller kanskje sammen med en mann, mannen sin? og han kjente seg med ett som en inntrenger, og i stedet for å svare på spørsmålet hennes, spurte han om hun var den han nå visste at hun var.
«That’s me. Who is this?» gjentok hun.
Han hadde hjerteklapp nå. Alt stod og falt med denne samtalen, men hun virket utålmodig. Han fortalte hvem han var og spurte om hun hadde noen minutter.
Hun var taus i den andre enden av telefonen. Lenge.
«I’m sorry if this is a bad time,» sa han, «I can call you back tomorrow if that’s better?»
«No. Now is fine.» Hun var knapp. Han kjente pulsen som hammerslag i ørene. Han prøvde å puste ut, men fikk det ikke til og måtte snappe etter luft før han fortsatte.
«Did you get my email?» fikk han fram.
«I did, yes.»
Terningen var kastet. «So..?»
«So?» Tonen hennes var nærmest fiendtlig.
«Am I far off?» stotret han. Pusten hans kom i korte kast nå.
Igjen en lang pause. «I don’t know what to say. Where did you get my number?»
«From Agence de la Terre.»
Stillhet.
«Where you used to work..? In Paris…?»
Hun svarte fremdeles ikke. Men om hun var så sint som hun virket, så måtte han ha gjettet ganske riktig. Erkjennelsen av dette gav ham stødigere grunn under føttene.
«I know you’re angry with me.» Han pustet roligere nå. «I just want you to know that I’m endlessly sorry for what I did.»
«I know. You said so in your email. Why are you calling me?»
Hvorfor ringte han? Hvorfor satte han ikke bare en strek over henne og gikk videre?
«I need to talk to you.»
«Then talk!»
«Not over the phone. I’ll be in Barcelona next week. I’d like to meet you for lunch. I want you to hear me out, and then I’ll leave for good if you want me to. But please hear me out. Life’s too short not to.»
Han hørte et sukk i den andre enden, så stillhet. Noen som lo. «I’m not in Barcelona,» sa hun til slutt. «Mimolet, in Girona. Wednesday at two. I won’t wait for you.» Hun la på.
Han ble stående med telefonen i hånden og stemmen hennes ringende i ørene. Ett minutt og førtisju sekunder viste displayet. Ett minutt og førtisju sekunder og en avgrunn, men han var over på den andre siden.
Feilskjær: Hildring
Hun er hos ham, men det er noe som ikke stemmer. De er i en dunkelt opplyst fabrikkhall, omgitt av en monoton, metallisk dur. Trekkene hennes er utydelige og hun har noe flyktig over seg, noe kaldt og tvungent, som om hun er et sjelløst skyggebilde som vil løse seg opp og bli borte om tankene hans skulle vandre. Han legger armene omkring henne, men hun er kald og klam og skjelver som i et anfall, og hun glir ut mellom armene hans og blir borte i skyggene. Han legger på sprang etter henne, men hun forblir borte. Han stopper og roper etter henne, men hun svarer ikke.
Han samler seg og maner henne fram til hun igjen står foran ham. Ansiktet hennes er som en grov kulltegning der linjene bølger inn og ut av fokus.
«Lo siento, men du kan nok ikke bli med videre,» sier hun.
«Du er den klareste stjernen på min himmel,» sier han. «Nå som jeg har funnet deg, kan jeg ikke bare la deg gå!» Han strekker en arm ut mot henne, men hun flakker uhåndgripelig hit og dit foran ham, og han trekker armen til seg igjen.
«Ikke puedes bli med conmigo,» sier hun. Han stusser over grammatikken hennes. Det er noe som skurrer, men han får ikke helt tak i hva. «Ikke puedes,» sier hun igjen, og langsomt faller ansiktet hennes på plass og blir til et svart-hvitt portrettfoto som han holder i hånden. Det er det eneste bildet han har av henne, og når han ser opp, ser han dagen skinne blekt gjennom florlette gardiner på et rom han ikke umiddelbart kjenner igjen.
Feilskjær: Møtet
Hun kom litt etter de andre og satte seg tvers overfor ham på plassen Sara hadde holdt av. Hun presenterte seg og han tok hånden hennes og sa navnet sitt og hvor han kom fra.
Hun hevet øyebrynene. «La Norvège! C’est loin, non?»
«Non,» sa han og løftet hendene og skuldrene på tilnærmet fransk maner, og han skulle si mer, noe om hvorfor Norge ikke var så veldig langt borte, men ordene kom ikke til ham og i stedet lot han hendene falle og så forbi henne mot havnen og de flombelyste middelaldertårnene som voktet innseilingen, som om noe der hadde fanget interessen hans.
«C’est pas loin,» avsluttet han tafatt.
Hun så interessert på ham. «Mais ce n’est pas proche quand-même?»
Han møtte blikket hennes. Ansiktet hennes var åpent og oppriktig, omkranset av brune krøller som tyngdekraften kun delvis rådde med. Hjernen hans jobbet på spreng for å konstruere en setning som var noenlunde riktig og samtidig gav mening. Noe om at Norge ikke var så mye lengre unna enn England, for eksempel.
«C’est pas très plus loin que Angleterre,» sa han. «… que l’Angleterre,» korrigerte han seg selv mens han funderte på om det gikk an å si très plus loin que, det kjentes ikke helt riktig. Han så på henne for å se om hun hadde forstått, og hun smilte oppmuntrende til ham.
«C’est un peu plus à le nord,» fortsatte han og lukket ubevisst øynene for å konsentrere seg. «… au nord, je voulais dire,» korrigerte han seg selv igjen.
Hun så spørrende på Sara og sa noe på spansk og Sara nikket og sa «Sí» og hun så på ham igjen og så ut som hun skulle til å si noe, men hun ble avbrutt av kelneren som kom bort til bordet deres og sa «Moules provençales?» mens han balanserte tre hovedretter foran seg og så spørrende fra den ene til den andre.
«Ici,» sa han og løftet en finger til signal, og kelneren satte skålen med Provence-marinerte blåskjell og pommes frites på bordet foran ham.
«Et pour vous, mademoiselle?» spurte kelneren henne da alle hovedrettene var fordelt ut.
«Des moules provençales pour moi aussi, et du vin blanc, s’il vous plaît,» svarte hun, og kelneren forsvant inn igjen.
«J’aime les moules-frites,» sa hun og smilte til ham.
«Moi aussi!» bekreftet han. «Ça veut dire, j’aime les moules, mais je ne comprends pas les frites.»
Hun hevet øyebrynene. «Tu ne comprends pas les frites?» spurte hun lattermildt.
Det var ikke akkurat det han hadde tenkt å si, at han ikke forstod pommes frites-ene. Han prøvde på nytt: «Je ne comprends pas les frites avec les moules.» Igjen lukket han øynene for å snakke så riktig som mulig, ord for ord. «Les frites, c’est pour McDonald’s, je pense,» fullførte han og åpnet øynene og så at hun strevde med å kvele en latter.
«Excuse-moi!» sa hun. «Mais ton visage quand tu parles, c’est trop …» Hun ristet på hodet og lo igjen.
Han så med ett seg selv gjennom øynene hennes, og han så hvordan ansiktet hans fortrakk seg av anstrengelsen når han snakket, og han kunne ikke annet enn å le med henne og prøve å forklare at fransken hans led av mangel på øvelse. «Le français, c’est pas facile pour moi,» innrømmet han. «Il me manque du pratique … de la pratique!» Han måtte le igjen.
«You know, if you prefer, we can speak English,» sa hun med amerikanskaktig aksent og tørket bort lattertårene, og han kjente det som å komme ut under åpen himmel etter å ha strevd og famlet retningsløst etter måter å beskjære og forenkle tankene slik at de skulle passe inn i det altfor trange, franskaktige språket hans.
«That’d make it a lot easier for me at least!» sa han og trakk pusten dypt.
«Easy is good,» sa hun idet kelneren satte et glass med hvitvin foran henne. Et smil lurte i munnviken hennes. «Here’s to easy!» sa hun og løftet glasset mot ham.
Hun hadde ikke vært ferdig med blåskjellene sine da de andre brøt opp for å gå til Lou-Foc, og Sara hadde spurt om det var greit at hun gikk og hun hadde svart «Sí» og noe mer og Sara hadde ledd og han hadde sittet overfor henne og lurt på om han kunne bli sittende når de andre gikk, men han hadde trosset den flagrende usikkerheten og nå stod en halvtom flaske lokal hvitvin på bordet mellom dem. Kelneren kom tidvis ut for å sjekke at de ikke manglet noe, og de ristet smilende på hodene og han lot som han ikke så at kelneren blunket til ham og han lot som han ikke så at hun så det, men med hvert blunk sprang en vannlilje ut i brystet hans og laget tydelige ringer i det stille skogstjernet som var hans indre speilbilde av henne, og over tjernet var det nordisk sommernatt og de hvite vannliljene lyste blekt og speilet dypet som var sjelen hennes, og han lå på kne og drakk som en ørkenvandrer.
Feilskjær: Dagrenning
Han gikk den sedvanlige ruten fra rue Tessereau langs Allée du Mail og ned til Vieux-Port der han balanserte ytterst på kaikanten hele veien rundt havnen, fem meter over lavvannsmudderet og de strandede fiskebåtene der nede, men han tråkket ikke feil, og på Lou-Foc ålte han seg gjennom vrimmelen og fram til baren og bestilte kveldens første demi, og mens han ventet, kastet han et blikk rundt i lokalet og fanget opp skikkelsen hennes ved et bord like innenfor utgangsdøren.
Hun var sammen med en venninne og satt framoverlent og litt dukknakket som hun pleide, og hun hadde på seg de samme fillete olabuksene som da han tidligere på dagen var blitt var en bevegelse i det grå halvlyset under bordet bak seg i det skrånende auditoriet og hadde sett henne stryke seg langsomt langs innsiden av lårene og inn under de tverrgående flengene i buksen der huden lyste hvit og myk, og gjennom en revne i tøyet der lårene møttes hadde han skimtet trusen hennes som var hvit med lyseblå og røde blomster, og der hadde hun lirket inn et par fingre og klemt lårene sammen og tankene hans hadde vokst seg store og formløse og sendt bølger av smeltet bly gjennom årene, og da han snudde seg tilbake, hadde monsieur Richard vært langt borte og knapt hørbar.
Han fikk demi-en sin og holdt den høyt mens han manøvrerte seg tilbake gjennom vrimmelen. Da han passerte bordet hennes, sendte hun ham et bunnløst blikk som la seg som en sprakende dis over netthinnen hans og han gikk rett på Sara som smilte og pekte på bordet på terrassen hvor hun satt sammen med Ana, og han gikk ut og satte seg der.
Det var fire av dem som satt småhutrende i trappen ned fra gangbroen over innseilingen til marinaen og så dagen demre rosarød over hustakene på motsatt side. De hadde vært de siste som gikk da le patron låste døren bak dem en halvtime etter stengetid, men ingen av dem hadde villet sove, og av mangel på andre hadde de endt opp med hverandre og hadde vandret småpratende rundt i nattestille gater og langs havnen og hadde til slutt endt opp her, som tause tilskuere til dagrenningen som med usynlige strøk langsomt fargela verden. Alt som stakk hull på stillheten var en enslig søvnløs måke og den hule klangen av tauverk mot aluminium når en vindråse fór gjennom mastene som stod som uryddige alléer over det svakt krusede vannspeilet.
Hun satt med armene rundt knærne et par trappetrinn nedenfor ham, og han betraktet rastløst den krumme ryggen hennes og håret som hang fram over skuldrene. Tankene hans sirklet rundt blikket hun hadde sendt ham på Lou-Foc, og nå flyttet han to trappetrinn ned og satte seg ved siden av henne. Hun så fort på ham, og han smilte og spurte om hun var kald. «A little bit,» svarte hun, og han tok av seg jakken og la den om skuldrene hennes. Han beholdt armen omkring henne. Hun nølte kort og så lente hun seg inn mot ham, og han drog henne tettere inntil seg. Idet den nye dagens første solstrimer fant veien ned mellom båtmastene og brettet seg rundt dem med et lindrende løfte om varme som skulle komme, falt blikket hans ned i den dype kløften i utringningen hennes, og mens den tidlige morgensolen hang lavt over hustakene og kun stedvis streifet dem med sin gylne varme, ruslet de tause og tett omslynget tilbake til rue Tessereau.
Luften var angende frisk og svanger med heten som skulle komme. Han låste seg inn og de tok av seg skoene og gikk lydløst opp trappen til rommet hans hvor luften var kjølig og skarp, og han stod på tå og lukket takvinduet som hadde stått åpent gjennom natten. Han gikk bort til henne og løftet ansiktet hennes mot sitt og kysset henne og trakk henne tett inntil seg og brystene hennes presset mot ham og trillet blanke stålkuler inn i synsfeltet hans og drog hjertet ned i en sugende bassgang, og en sultent pulserende knyttneve reiste seg fra dypet og dunket mot henne fra like under beltespennen hans. Hun hadde fremdeles jakken hans over skuldrene og han brettet den av henne og førte henne bort til sengen og la henne ned under seg, og når han kysset henne fant tungen hans innimellom hennes, og når han førte hånden oppover langs innsiden av lårene hennes, klemte hun beina sammen og dyttet den bort, og brystene hennes var tunge og myke og svøpt i tøy han ikke fant ut av.
Han merket at hun lå helt stille under ham og hverken besvarte kyssene eller den søkende famlingen hans, og han rullet seg til side og la seg på ryggen ved siden av henne, uforløst og forvirret og en anelse lettet.
«Are you tired?» spurte han etter en stund.
«A little bit,» svarte hun.
Han fisket opp sengepleddene fra gulvet og la dem over henne, og hun rullet seg over på siden og sovnet med ryggen mot ham. Han ble liggende på ryggen og så ut gjennom takvinduet på den lyseblå morgenhimmelen, og ereksjonen hans fortok seg og etterlot en klam og søtladen murring som gled over i søvn og han drømte at han forfulgte en utydelig skikkelse gjennom trange og travle gater, og ereksjonen hans sveipet fra side til side mens han løp og han prøvde å skjule den med hånden mens han presset seg gjennom folkemengden og stod på tå for å se mellom og forbi de gråsvarte menneskeskyggene som så på ham med glødende avsky.
«Vent!» ropte han. «Vent! Du misforstår!»
Solen bakte inn gjennom takvinduet og det var varmt og klamt på rommet da han våknet. Han lå på siden med ryggen mot henne og hørte at hun sov tungt bak ham, og en sterk fornemmelse av her og nå la seg over ham og sugde hodet tomt for tanker. Etter en stund løftet han seg opp på albuene og snudde ansiktet mot henne og betraktet kurven som hoften hennes dannet under pleddene, og han krøp inn i varmen hennes og kjente seg tiltrukket og frastøtt på samme tid. Han la en hånd på skulderen hennes og lente seg over og studerte ansiktet som var lukket og tilbaketrukket og ikke slik han husket det.
Han sa navnet hennes halvhøyt og rugget henne forsiktig i skulderen. «You need to wake up, it’s past eleven already!»
Hun rykket til og så på ham med uforstående øyne, og som for å beskytte seg knep hun igjen øynene og krøllet seg sammen og trakk pleddene tettere om seg, men så falt hun tilbake mot ham og strakk seg ut i full lengde og så opp på ham, og et smil bredte seg i ansiktet hennes.
«We need to go,» sa han. «We’re late for the test.»
De gikk med raske skritt gjennom de øde korridorene og forbi den folketomme caféen og stoppet utenfor døren til auditoriet. Han la en hånd på dørklinken og kastet et raskt blikk på henne og så at hun nølte, men han hadde et indre omdreiningsmoment som var nytt for ham og som ikke ventet på hennes bifall, og han banket lett på døren og gikk inn.
Hun fulgte tett bak ham og monsieur Richard stoppet opp i monologen sin og fikk et forvirret uttrykk i ansiktet. De satte seg på et par ledige plasser på den øverste av de to hesteskoformede radene og monsieur Richard så på klokken og så på dem igjen.
«Vous êtes en retard,» fikk han fram til slutt.
«Est-ce que c’est trop tard pour l’examen?» spurte hun, og monsieur Richard forklarte doserende at tiden strengt tatt var ute og at det var deres plikt å møte opp i tide, men at han skulle gjøre et unntak denne ene gangen, og han rakte dem hver sitt oppgavesett.
Det lå en vibrerende hinne over oppgaveteksten. Bokstavene avgav lydløse gnister og han leste ordene de dannet og forstod dem og i tankene kom svarene til ham og han skrev dem ned, men de var uten betydning, og heller ikke de stjålne blikkene fra den litt dukknakkede skikkelsen ved siden av ham var av betydning, for midt imot ham i hesteskoen satt Sara og og så ufravendt på ham, og blikket hennes var svart og ansiktet som en maske av kaldt stål.
