Anemoner

En flue balanserte på kanten av glasset.
     Hjemme ville han ha kalt det et melkeglass, men det var hvitvin i det. Det glitret gulgrønt i den når solen brøt gjennom det raslende løvverket. Han viftet bort fluen og drakk ut de siste dråpene. Det smakte friskt og syrlig. Han hørte Corinne si navnet hans på den franske måten som traff ham et annet sted enn der navnet hans pleide å treffe ham, og han så opp og hun sa noe og pekte på vinflasken som stod foran henne. Han nikket og sa ja takk med de ordene han kunne og holdt fram glasset, og klukkingen fra flasken blandet seg med latteren som bølget rundt bordet. Hun sa noe mer og så spørrende på ham mens hun med åpen hånd pekte på fatene med salat og oster og en slags pai og andre retter han ikke kjente navnet på. Han var egentlig godt forsynt, men han tok imot et stykke til av det gode brødet og delte det på langs som han hadde sett at det skulle gjøres og tok på godt med smør. Han rev av en bit og tygget langsomt.
     En varm bris nappet i den rødrutete duken og bølget gjennom det gylne kornet i åkeren bortenfor. Sirissangen som han inntil i går bare hadde hørt på film, lå tung over landskapet. Det luktet av varm jord og tørt gress og saftig løvverk.
     Og av hest, kjente han. Innimellom hørte han knegging oppe fra stallen, og han husket det skjærende vrinsket som hadde revet ham ut av søvnen den morgenen. Han hadde åpnet den ene skodden på gløtt og tittet ut og sett Rita sitte rakrygget på en høyreist og slank skimmel som hadde kastet med hodet og trippet nervøst under henne. Hun hadde tøylet den og klappet den på halsen mens hun snakket med en mann som stod der, og så hadde hun lent seg fram i salen og ropt høyt og satt skjenklene i siden på den. Den hadde kastet seg fram og skutt fart, og sammen hadde de dundret nedover gårdsveien og blitt borte i en hvit sky av støv som langsomt hadde løst seg opp og blitt borte mellom trærne.
 
 
De hadde ankommet Paris i går morges. Idet det han skrittet ut i mylderet på perrongen på Gare du Nord, hadde stasjonshallen hvelvet seg over ham og larmen fra flere tusen mennesker på vei til og fra rikosjettert oppunder takhvelvingen og nesten antatt fysisk form i luften omkring ham, og et grått lys hadde falt tungt fra taket høyt der oppe hvor dagen slapp gjennom i en smal stripe og blandet seg med et underlig, allestedsnærværende grønnskjær som hang i luften og vevde seg sammen med lukten av tog og svette og storby, av Paris, denne ubestemmelige og helt karakteristiske lukten som minner om sigarrøyk og som han for all ettertid skulle assosiere med fargen grønn; grønne, sigarduftende Paris som i øyeblikket var ham fullstendig fremmed.
     Annerledesheten slo mot ham. Han hadde ant den allerede kvelden i forveien da vognen deres ble buksert ombord på fergen i Rødby, og den hadde tiltatt utover natten mens Tyskland fór forbi som diffuse skygger og kun gjorde seg til kjenne gjennom forlatte og dunkelt opplyste stasjoner der hvite skilt med svart påskrift forkynte stedsnavn som skjøv et minne inn mellom hendene hans — fornemmelsen av å ha de gamle tyskbøkene med det slitte og myke gråpapirsbindet under fingrene, av hvordan de luktet når han trakk dem opp av sekken — av å ha lagt bind på dem mens gatelykten utenfor fikk høstregnet til å glitre i mørket.
     I grålysningen etter passkontrollen hadde han våknet av at Line brettet seg rundt ham og snorkende la seg til rette med ansiktet begravd i halsgropen hans, og mens han kjente på den myke og svette varmen hennes og funderte på hva som gjorde at det kjentes så feil å ha kroppen hennes inntil seg slik, hadde Hans og Grete-aktige landsbyer dukket opp og blitt borte i halvlyset utenfor og langsomt veket plassen for større byer som vokste sammen og ble til høyblokker som ikke liknet på dem hjemme, og inn mot Gare du Nord hadde det ligget store mengder søppel langs linjen.
 
 
Rita hadde gått foran gjennom menneskevrimmelen til bagasjeoppbevaringen hvor de satte fra seg sekkene. De fulgte etter henne ned trappen til metroen og gjennom en labyrint av underjordiske ganger og trapper til de kom ut på en perrong der varm luft slo imot dem og et stålblankt tog skjøt ut av tunnelåpningen og raste langs perrongen med knirkende gummihjul og et hult, elektrisk hvin som sank i tonen og nesten forstummet da toget til slutt stod stille. Rita dyttet ned et blankt stålhåndtak og dørene slo til side og de klemte seg inn i den klamme varmen blant parisere fra hele verden og brokete klynger av turister. Det kom et metallisk ul og dørene smalt igjen og toget rykket skramlende innover i tunnelmørket. Han holdt seg fast i en blank stålstang som var sleip av andre menneskers håndsvette. Den dunstende heten klebet seg til ham. Han kjente det som et favntak, en velkomst.
     De kom opp i dagen på et hjørne under grønne trekroner og ragende, monumentale fasader, og han stod med ansiktet vendt mot himmelen og en følelse av å bli inntatt og omsluttet av den drønnende og vibrerende storbyen da han hørte Line bak seg:
     «Er det Triumfbuen?»
     Han snudde seg og så forbi trekronene mot noe menneskeskapt som stod i veien for dagslyset. Han hadde sett bilder, men nå så han den med egne øyne. Som en utenomjordisk monolitt ruvet den over byen, gjennomskåret av to kryssende bueganger og symmetrisk innsatt med relieffer og statuer av heroisk kjempende menn og kvinner. Over den var himmel og rundt den var ingenting; en endeløs, åpen plass der biler og busser og scooteraktige mopeder kjørte hulter til bulter og tutet hissig og så ut til å råde grunnen alene. Det var som om byen hadde rygget unna av ærefrykt, for å gi den plass.
     «Champs-Élysées er denne veien,» sa Rita og begynte å gå sammen med Line, og han fulgte etter, redd for å miste dem av syne.
     Med Rita som guide gikk de hele lengden av Champs-Élysées til Concorde-plassen hvor Kleopatras nål stod malplassert midt i trafikken og ikke gjorde noe videre inntrykk på ham, og videre gjennom Tuileries-hagen og forbi en mindre prangende triumfbue til Louvre, der køen slanget seg over plassen og Mona Lisa fikk vente til en annen gang mens de fortsatte langs Seinen og krysset over Pont Neuf til Île de la Cité hvor de steg inn i det kjølige halvmørket i Notre Dame og løftet ansiktene mot buehvelvingene og glassmaleriene høyt der oppe og vandret litt rundt før de hviskende satte seg på en av benkeradene og lot føttene hvile.
     Da de kom ut igjen i det blendende lyset på plassen foran kirken, så han en gruppe menn med grånende hår som etter tur stilte seg opp innenfor en sirkel som var trukket i grusen og siktet og diskuterte og kastet tunge stålkuler mot en mindre kule som lå et stykke unna, og han kom til å tenke på femøringene han hadde kastet på strek som barn. Mens de krysset over til sørsiden av Seinen — rive gauche, opplyste Rita — fortalte hun at spillet het boules og stammet fra førromersk tid.
     Ved enden av broen stoppet hun og vekslet noen ord med en av bokselgerne som holdt til i de små bodene som lå langs elven, og han plukket opp en av bruktbøkene som var stilt ut og bladde opp på måfå og stavet seg gjennom ukjente ord med besnærende bokstavkombinasjoner og aksenter som løftet seg mot høyre og venstre, og han lyttet til den klangfulle lyden av samtalen og kjente en gryende trang til en gang å beherske dette språket, denne byen, slik som henne.
     De hadde tatt et RER-tog til et steinkast fra Eiffeltårnet, og han hadde mistet pusten allerede ved synet av de fire enorme, rustrøde pillarene som vokste opp av bakken med en fotballbanes avstand og løftet seg opp mot en utspent plattform der ørsmå hoder tittet ut under pillarene som fortsatte til himmels og nesten ble borte. På toppen hadde han kjent et hvitt sug i magen mens han tok bilder av utsikten i alle retninger. Rita og Line hadde stilt seg opp ved siden av hverandre og rakt ham hver sitt kamera og blitt dobbelt foreviget med horisonten som bakgrunn. Med bankende hjerte hadde han bedt Line ta et bilde mens han holdt rundt Rita, og for likevektens skyld hadde han bedt Rita ta et bilde av ham og Line.
 
 
Han tittet bort på Line som satt med et halvt stivnet smil blant ordene og latteren som skyllet over dem. Det var hun som hadde invitert ham med på denne interrailen, og han fanget blikket hennes og hevet glasset mot henne, og hun lyste opp og hevet sitt tilbake. Bortenfor henne satt Rita og pratet med Corinne og Philippe og de halvvoksne sønnene deres, og mens han lente seg fram for å høre hva Line sa, hadde han et halvt øye på dem, for han skulle gjerne ha kunnet prate dette språket som Rita, og han skulle gjerne ha vært den hun pratet med.
     Et skjørt uttrykk han ikke hadde sett før drog seg over ansiktet til Line, og han kjente at et smil rant av ansiktet hans. Han skjønte at hun hadde sett ham, sett gledesmasken som la seg over ansiktet når Rita gav ham små blikk over bordet, og som om et slør ble trukket til side så han knekken i henne, og han skjønte hva som hadde ligget under. Først nå skjønte han hvorfor hun hadde brettet seg rundt ham på toget og smilt søvndrukkent til ham da hun våknet. Hvorfor hun hadde invitert ham med på denne turen.
     I et kort øyeblikk kjente han den samme prikkende varmen han hadde kjent da han gikk i sjette klasse og bestekameraten hadde fortalt ham noe han allerede visste, for han hadde sett det på henne, sett det på speilbildet sitt i øynene hennes. Han hadde rødmet og blåst det bort, og bestekameraten hadde fortsatt med å liste opp alle som var forelsket i ham, men han hadde bare hørt etter med et halvt øre, for inni ham hadde en slags stolthet vokst fram, og når han merket blikket hennes på seg i tiden som fulgte, hadde han kjent noe som minnet om makt.
     Men det var ikke makt han kjente nå. Den prikkende varmen hadde glidd over i usikkerhet, for han husket hvor underlig feil det hadde vært å ha Lines varme kropp så tett inntil seg på toget, og han visste ikke hva hun forventet av ham, hva hun med rette kunne forvente når han hadde blitt med henne til Paris og hit og latt henne sove med hodet i halsgropen sin og i taus inneforståtthet hadde smilt til henne langs halve lengden av bordet og hevet glasset bare mot henne gjennom brottsjøene av latter og tilslørt samtale.
     For det var Rita han hadde fulgt hit, ikke henne. Som en sultefôret hund hadde han fulgt etter henne, fulgt fargene og kurvene hennes, fulgt den myke varmen som omgav henne og det ukjente som lurte like under klærne hennes og som han knapt ante konturene og rekkevidden av, men som murret i ham fra han slo opp øynene om morgenen.
     Men en indre sperre som til forveksling liknet skam, forbød ham å sette ord på hva han kjente. Han kunne søke blikket hennes og liksom tilfeldig komme borti føttene hennes under bordet eller la kneet hvile inn mot hennes, men lenger var det umulig for ham å gå.
     Og hun hadde vokst. Hun var ikke lenger bare et vakkert ansikt over myke kurver. Hun hadde avduket Paris for ham, ufattelige, sigarduftende Paris. Hun var større enn ham. Mer enn ham. Hun var på plass i sin verden og fylte den, og han ville krype inn og ta del, og da han kjente søvnen komme sigende mens de satt på lokaltoget sørover fra Paris, hadde han spurt om han kunne legge hodet på skulderen hennes.
 
 
Philippe hadde møtt dem på stasjonen og gått fram mot Rita og lagt armene rundt henne og kysset henne først på det ene kinnet og så på det andre. Han hadde sagt noe og hun hadde ledd og snudd seg mot Line, og han hadde tatt imot henne og kysset henne på samme måte, og til slutt hadde han håndhilst på ham og sett ham i øynene og sagt noe han trodde betydde velkommen og noe mer, og han hadde sagt «Merci!» og kjent seg forvirret og nervøs.
     De hadde stuet sekkene og seg selv inn i en nedstøvet, lyseblå Peugeot og Philippe hadde kjørt dem langs grønne trerekker og gylne kornåkre og beitende dyr og inn på en støvete gårdsvei som endte på et slags tun hvor han parkerte under et tre ved siden av et toetasjes, blekt mattrosa hus med rødbrune skodder for vinduene i andre etasje. Corinne dukket opp i døråpningen og ble borte og dukket opp igjen, og Rita nærmest falt ut av bilen og småløp mot henne.
     Han nølte. Med ett så han det hele utenfra. Han så seg selv, et femte hjul på vognen, vennen som venninnen hadde invitert uten å rådføre seg, og han kjente seg som en inntrenger, en som ikke hadde noe der å gjøre. Da Line gikk fram og fikk kyss på kinnene av Corinne, gikk han ut av bilen og klemte igjen døren og stilte seg i skyggen av treet.
     Corinne så seg rundt og fikk øye på ham og vinket ham til seg, og han gikk ut i solskinnet. Hun la hendene på skuldrene hans og så opp på ham og sa noe til Rita som smilte og sa noe tilbake. Hun pekte på det venstre kinnet sitt, og han bøyde seg ned og kysset henne og hørte et tørt smask i luften ved siden av øret sitt og begynte å rette seg opp, men Corinne holdt ham fast og pekte på det andre kinnet, og han lente seg ned og kysset henne igjen. Hun beholdt hendene på skuldrene hans og gransket ham. Hun sa noe til ham. Stemmen hennes var varm og melodiøs.
 
 
Huset var halvmørkt og intimt med mørke bjelker under taket og kalde gulvfliser under tykke tepper. Møblene var få og tunge. De bar sekkene sine opp trappen til andre etasje og Rita pekte mot en dør ved enden av den korte korridoren og han satte sekken innunder skråtaket ved fotenden av sengen som ikke hadde dyne, men var oppredd med tynne sengepledd og en pølseaktig pute langs hodegjerdet. Han så seg rundt og satte seg på sengen og ventet til han hørte at Rita og Line gikk ned, og så fulgte han etter.
     Det lå en hvit kniplingsduk på det mørke spisebordet, og Corinne hadde dekket på med gamle, hvite tallerkener og sølvbestikk og dypblå vinglass og hvite blomster i en blå vase midt på bordet. De satt lenge til bords. Han forsynte seg og så og luktet og smakte og forsynte seg igjen og lyttet til klangen av samtalen og så bort på Rita som gestikulerte og lo og hjalp til mellom rettene mens hun overhørte Corinnes protester og hevet øyenbrynene og trakk på skuldrene og sa «Bof!» med framskutte lepper, og var en helt annen på fransk enn på norsk.
     Etter maten ble de med henne ut til stallen der hestene stod i mørket og humret da de hørte stemmen hennes, og hun gikk fra den ene til den andre og la hodet inntil og strøk dem over mulen og snakket mykt og melodiøst til dem. Luften var myk og varm og angende rik og sirissene skar mørket i store stykker som rant sammen og ble skåret opp igjen. Månen hang vektløs bak et slør av hvite skytrevler, og direkte under den lyste en enslig lampe opp en flekk av tunet.
     Han ventet med å pusse tenner til alle var ferdige på badet, og så løsnet han soveposen fra sekken og rullet den ut oppå sengepleddene og åpnet vinduet innenfor skoddene og la den pølseaktige puten på gulvet. Han kledde av seg og krøp ned i soveposen og la shortsen under hodet og slukket lyset. Mørket slo gnister over hodet hans.
     Rita lå på den andre siden av veggen. Han hørte stemmen hennes like ved øret sitt. Hun småpratet med Line, men han hørte ikke ordene. Dagen boblet tung og varm i ham, og den glødende tilstedeværelsen en halvmeter unna holdt ham våken til langt på natt.
 
 
Hun hadde vært svett og rød i kinnene og luktet stramt av hest da hun kom inn på kjøkkenet den morgenen. Han og Line satt i rungende taushet og spist frokost med Corinne, og hun hadde sendt ham et kort blikk og sagt noe til Corinne og skjenket opp kaffe og tatt en bit av en croissant, og etter frokost hadde hun tatt dem med til landsbyen hvor trange gater klemte seg ned mellom sammengrodde to- og treetasjes hus med skorsteiner som liknet på dem i Paris, men likevel var forskjellige. Han hadde gått ut i den folketomme gaten og tatt bilde av den grå og usymmetriske steinkirken og nesten blitt påkjørt av en beige Citroën som hadde dukket opp ut av intet og bærtet matt og forsvunnet rundt en sving og etterlatt en blågrå sky av eksos som stakk varmt i nesen. De hadde gått innom en dunkelt opplyst Tabac-butikk og kjøpt frimerker av en gråhåret kvinne med sykehusgrønn frakk. På tilbakeveien hadde de gått forbi en lekeplass hvor en elv hadde blinket svartgrønn mellom høye eiketrær, og Rita og Line hadde satt seg på karusellen og han hadde løpt i sirkel og gitt fart og hoppet på og huket seg ned mellom dem mens farten langsomt avtok og kvalmen kom sigende.
 
 
Hun vekslet et blikk med Line og la en hånd på skulderen til Corinne som snudde seg og nikket kort og sa noe til Philippe som reiste seg og gikk mot huset, og ritualet fra ankomsten gjentok seg med motsatt fortegn. Som sistemann la Corinne hendene på skuldrene hans og så ham i øynene og snakket til ham, og stemmen og de ordløse ordene hennes la seg i ham som olje på vann, og alt han kjente da han satt i baksetet på den lyseblå Peugeoten og så jorder og dyr og trær gli forbi i sakte film, var her og nå.
 
 
Diffuse skygger fór forbi i mørket utenfor.
     Line sov med hodet mot skulderen hans, og midt imot lå Rita sammenkrøllet med soveposen under hodet og knehasene brettet rundt leggen hans og føttene ved siden av ham i setet. Han hadde lagt hånden på skinnleggen hennes. Butte og myke hårstrå hadde prikket mot håndflaten da han la den der.
     Han lirket hånden innunder leggen hennes og kjente hvordan den myke og varme muskelen gav etter og la seg tungt over fingrene hans. Så rykket hun til. Hun satte seg opp og drog beina til seg og la hodet inn mot veggen og armen i vinduet. Han stivnet. Hjertet hamret like under strupehodet og pusten gikk i korte, grunne drag. Hun smattet og nikket og ble stille.
     Han la armen i vinduet. Det glimtet i blågrønn neon i mørket utenfor. Et kors som vokste og drog seg inn i seg selv og vokste og ble mindre og forsvant bak dem. Hjertet hamret i ham. Hånden hennes var like ved hans. Han strakte ut pekefingeren og la den inn mot hennes. Ventet. Pustet. Løftet den og la den forsiktig oppå hennes. Så på henne. Ventet. Strøk henne varsomt over fingrene. Stoppet. Nølte. Gjorde det igjen.
     Hun løftet hånden, åpnet den mot hans. Han stusset. Så på henne. Hun satt som før. Fingrene hennes hang i luften foran hånden hans. Han løftet sine og møtte dem, lot henne møte ham. Som anemoner i dovne brenninger fant hendene deres sammen og utforsket hverandre og gled fra hverandre og fant sammen igjen.
     En tanke vaket i ham, men slapp ikke opp til overflaten. Tanken på hvorvidt hun sov eller var våken.

Brytning

Som barn hadde han en gang stått utenfor huset og sett på mens det gapende hullet etter et vannledningsbrudd ble fylt igjen og asfaltert over av menn i flekkete orange overaller som hadde ropt og gestikulert og brukt kraftig redskap og maskiner som bråkte og var store og forlokkende og luktet stramt av osende asfalt, og mens han stod der, hadde han fått en sterk fornemmelse av at framtiden kom ham i møte og omsluttet ham og rant ut i og blandet seg med minnene han bar med seg, og øyeblikket som kom og forsvant og kom og forsvant igjen, hadde fått luften omkring ham til å skimre og vibrere.
     «Dette er nå,» hadde han sagt stille inni seg. «Dette er nå.»

Han så på klokken. Dette var nå.
     Avgangshallen lå badet i solskinn. Det luktet tørt og stikkende av solvarmt teppestøv. Han hadde forbigående funnet ly fra den stillestående heten i en smal skyggestripe inne ved kortveggen, men frontlinjen mellom lys og skygge skar nå over lårene hans og han syntes han kunne se hvordan den avanserte millimeter for langsom millimeter. Han lente seg fram til han fikk solen i ansiktet og langt der ute så han horisonten og i et kort sekund fornemmet han jordrotasjonen og da svimlet det for ham og han lente seg tilbake og trakk pusten dypt og slapp den langsomt ut mellom sammenpressede lepper.
     Han lukket øynene. «Dette er nå,» sa han stille inni seg.
     For bare noen dager siden hadde han vært tilbake på sin mors hjemtrakter der de som hadde vært voksne da han var barn hadde vært gråere enn han husket og nesten skjørt gjennomsiktige, men den tynne hinnen av tid hadde falt til jorden som støv da de så ham og sprakk opp i brede smil og høye velkomstrop, og barndommen hadde kommet ham i møte og brettet seg rundt ham og de hadde vært som han husket dem, og det hadde også hans gamle sommervenn som hadde vært på hans alder og nå var voksen mann som ham selv, og det hadde vært uvirkelig å være der og ikke være barn lenger.
     Han hadde blitt med til barndommens uendelige sommerstrender og hadde tatt av seg skoene og gått barbeint over de harde sanddynene og blitt stukket under føttene av strandgresset som nikket stakkato i pålandsbrisen. Nede på stranden hadde føttene sunket ned i løs og solvarm sand som hadde tytt opp mellom tærne og lagt seg over vristen og holdt igjen skrittene hans ned mot brenningene som skumfrådende rullet opp over den blankvåte sanden og strakte manetaktige utløpere opp mot et gråsvart belte av soltørr tang som knaste og stakk under føttene, og vannet hadde vært mye kaldere enn han husket det.
     Mens de andre hadde slått seg ned i ly av en sanddyne og brettet ut strandmadrasser og pledd og håndklær og begynt å titte ned i termobager og piknikkurver, hadde et minne dukket opp av en værbitt kirkegård et sted her ute, og han hadde spurt om den var langt unna og om han kunne låne en bil en liten time, og der, blant vindskeive og saltsvidde graner, lent inn mot den solvarme kapellveggen og lyttende til den monotone duren fra storhavet som ufortrødent brøt mot land, hadde han funnet en slags ro. Han hadde kjent en underlig dragning mot de skakke og mosegrodde gravsteinene og en tanke hadde fart gjennom hodet hans uten å få landingstillatelse.
     Flere hadde spurt om han ikke hadde vurdert å søke seg jobb på de trakter nå som han var ferdigstudert, komme hjem på sett og vis, og han hadde lest både skuffelse og inneforståtthet i ansiktene deres da han fortalte at han alt hadde takket ja til et tilbud i hovedstaden. Skuffelsen hadde lagt seg som en varm bønn om hjertet hans, men den halvt resignerte inneforståttheten hadde stukket ham i samvittigheten og gitt ham et forklaringsbehov og han hadde fortalt om studiekollegene som alt var på plass der i byen og om det gode arbeidsmarkedet der, og han hadde forsøkt å forklare hva jobben gikk ut på, men sannheten var at han ikke visste så mye.
     Han hadde ikke sagt noe om henne som hadde dukket opp i sidesynet hans bakerst i et overfylt auditorium et par måneder ut i det første studieåret. Han hadde snudd seg mot henne, og den slanke skikkelsen med det åpne og nysgjerrige ansiktet og det mørkt bølgende håret hadde slått røtter i ham, røtter som hadde forgrenet seg og krøpet som varme ilinger langs blodårene og lagt seg som en klo om hjertet, en hvitglødende klo som i årene som kom skulle stramme til og gjøre det vanskelig å puste hver gang hun var i nærheten, helt til hun en dag ikke var der lenger og han var alene i en tom verden.
     Han hadde ikke sagt at det var derfor han skulle til hovedstaden til høsten, for å begynne å jobbe der hun jobbet.
     Den siste kvelden hadde vært sankthansaften med bål i fjæra, grillmat og noe i glasset, og noens kjæreste hadde vært lett å snakke med og vakker i det flakkende skjæret, og de hadde ruslet langs den blinkende fjorden og han hadde kjent en nærhet han ikke var vant til, og han hadde tenkt at her, her var det godt å være.

Ombordstigningsbroen gapte tomt der flyet skulle ha stått.
     Den var borte nå, den smale skyggestripen han hadde søkt tilflukt i. Det hvite sollyset falt tungt gjennom de støvete vinduene og rant matt og skittent inn over stolradene og svøpte ham i en klam kokong av hermetisk hete.
     Avskjeden gapte svart i brysthulen. Han skjønte det nå. Han hadde nesten landet der vestpå. Morsrøttene hadde krøpet langs bakken og kilt ham rundt føttene, men han hadde latt som ingenting. Stedet og stemmene og ansiktene hadde ramlet inn i ham og revet opp og fylt igjen nesten gjengrodde tomrom og stilt ham ansikt til ansikt med den han en gang hadde vært, men han ville være mer. Han ville bli sett som mannen han prøvde å bli, og han hadde sett forbi dem og bare lyttet med et halvt øre, for han hadde ikke noe å vise til ut over store ord.
     Han så ut på den gråhvite rullebanen og det solbleke landskapet bortenfor. Han kjente seg uvel og lukket øynene. Han husket en drøm han en gang hadde hatt hvor hodene til dem omkring ham hadde løsnet fra kroppene og drevet oppover mot en blekhvit himmel mens de hodeløse kroppene stod rådville tilbake. Det kjentes nesten slik, som om kroppen og hodet hadde skilt lag. Armene også. Han fornemmet dem som løse vedheng som fløt som kinesiske silkedraperier i den tunge heten.
     Han hørte barnegråt og lavmælte stemmer som forsøkte å trøste, og han spisset ørene og prøvde å forstå hva som ble sagt. Igjen boblet den fram, den stikkende misunnelsen, det brennende ønsket om selv å kunne forstå og snakke dette språket, og han åpnet øynene og kjente og husket og forstod på nytt at dette var noe han måtte, at valget allerede var gjort og at det var derfor han satt her.

Tretten

En blank sommerdag da han var tretten satt han bakerst i en solvarm buss og så gylne kornåkre og røde låvebygninger og dypgrønne skogholt fare forbi, men han dvelte ikke ved dem, for ved siden av ham satt den vakreste jenta han visste og de hadde vært og badet og han hadde stupt fra tremeteren når han så at hun så og hun hadde ledd mot ham og fulgt etter ham opp og dyttet ham utfor og neste gang hadde han dyttet henne, og nå var de på vei hjem og de var ennå våte i håret og hennes brune lå mykt og mørkt gjennomlyst av solen over skuldrene og en solgyllen linje risset profilen hennes i tomme luften og den var så nær, så nær, pannens lysende kurve falt langs neseryggen og berørte såvidt de myke leppene som lo og sa «D’er innmari, ass!» når noe var innmari, og det var det ofte, og han kunne ikke se seg mett på den skimrende profilen, den etset seg fast i hukommelsen hans og han visste det ikke, men for all ettertid skulle han når som helst kunne hente henne fram slik hun så ut for ham den sommeren hun var elleve og hadde vært og badet med barna som var på ferie hos naboen, nesten som et fotografi kunne han hente fram profilen hennes slik solen hadde tegnet den mot åkrene der en buss fór forbi og ble borte en blank sommerdag da han var tretten.

Fargeløs, finkornet sand

Døren gled igjen med et svakt knepp bak ryggen hans.
     Det brant i ham, det boblet og freste. Han var verdens minste mann, et svart punkt som falt og falt gjennom et bunnløst intet som etset og åt opp den han hadde vært og etterlot et sammenskrumpet skall som sank sammen med ryggen mot døren og ti trappeavsatser mellom seg og verden, fem uendelige etasjer, tjue dører med store øyne som ventet på ham, som ville se tvers gjennom ham og hånflire når han passerte.
     Pulsen hamret i tinningene. Tankene fór hit og dit som forskremte fugler omkring dette forsvinnende lille punktet som hvirvlet og spant innover i sin egen tomhet, fanget i et uendelig her og nå som nådeløst skilte det som hadde vært fra en konturløs framtid der det eneste han visste var at den ville komme som en knyttneve og etterlate ham naken og forlatt, uten retning og uten hensikt.
     Han stirret tomt på dørmatten under seg. En hvit tråd skilte seg ut blant tynne, gulnede gresstrå som lå nedtråkket i den strittende busten over et tynt lag fargeløs, finkornet sand. En urørlig edderkopp hvilte et par av beina mot sanden.
     Fargeløs, finkornet sand.
     Langsomt sank underbevisstheten hans ned i sanden som fløt utover og ble til sanddyner på barndommens sommerstrand der de forskremte fuglene kunne lande blant tuer av strittende strandgress og med flaksende vinger vagle seg til for på avstand å betrakte en spinkel guttunge som iherdig jobbet med å grave en kanal som skulle forbinde brenningene med vollgraven rundt et sandslott som ikke helt levde opp til ambisjonene, men som han likevel hadde bestemt seg for å ikke ødelegge, ikke ennå.
     Igjen og igjen så de ham kaste til side den gjørmeaktige sanden som fylte kanalen når bølgene skyllet inn og kanalveggene falt sammen og ble sugd utover med vannet som drog seg tilbake.
     Så gav han opp. Han satt på huk og studerte kanalen som i langsom bølgetakt ble tilintetgjort av havet. Han reiste seg og sparket i stykker slottet og fylte igjen den tørre vollgraven og den gjørmete kanalen mens han drog føttene fram og tilbake over restene til ingen spor var tilbake.

Feilskjær: Lunch

Han puttet den siste biten av dagens sandwich crudités i munnen og tørket fingrene på papirservietten.
     «Ich geh’ mir ’nen Kaffee holen,» sa han til Kilian og tørket seg om munnen og reiste seg og gikk opp til disken og ventet til han fikk øyekontakt med den magre og tungt sminkede kvinnen som jobbet der.
     «Un grand café, s’il vous plaît,» sa han, og mens han ventet stod han med senket hode og underarmene hvilende på disken og han hørte ikke at hun stilte seg ved siden av ham, men sidesynet hans må ha fanget opp en bevegelse, for han løftet hodet og så at hun stod som ham, med armene på disken og senket hode.
     «Bonjour,» sa han til krøllene hennes.
     Hun snudde seg mot ham og hevet øyebrynene. «Tu parles français aujourd’hui?»
     Han merket at et smil var i emning. «On verra. Toi?»
     «J’sais pas.» Hun så ut som hun tenkte seg om. «Aujourd’hui est quoi, mardi? Mardi, c’est mon jour anglais, je pense. So I think we’ll have to speak English. Are you OK with that?»
     Han lot som han tenkte seg om, han også. «Hm. Hab’s total vergessen, aber normalerweise wäre Dienstag mein deutscher Tag. Werd’ aber für dich ’ne Ausnahme machen.»
     Hun så uforstående på ham. «What did you just say? Is that Norwegian?»
     Han lo og ristet på hodet. «I’m sorry. No, it’s German. I just said that Tuesday is usually my German day, but that I’d make an exception for you.»
     Hun så undersøkende på ham. «That’s good. Tomorrow’s Wednesday, and that’s my Spanish day. I guess we’d better make the most of today, then.»
     Han fikk kaffen sin og betalte og kvinnen med sminken så spørrende på henne.
     «Un café au lait, s’il vous plaît,» sa hun og fisket opp lommeboken fra vesken og åpnet den og tok ut et par mynter og la dem på disken. Hun snudde seg mot ham igjen.
     «How come you speak German, by the way?»
     «I studied in Germany for a couple of years.» Han trakk på skuldrene. «No one spoke any English, so I had to learn German.» Han så på henne. «Well, not exactly. It’s true that no one spoke English, but I went to Germany specifically to improve my German.»
     «And now you want to learn French. What’s up next?»
     Hun fikk kaffen sin og blåste på den og tok en slurk og slikket bort melkeskum fra overleppen og løftet blikket fra kaffen og så på ham, og han kastet et blikk bort på bordet der han hadde sittet med Kilian og så at han ikke lenger satt der. Hun fulgte blikket hans.
     «Do you want to sit down?» spurte han.
     «Sure,» sa hun og fulgte etter ham bort til bordet og satte seg tvers overfor ham. Ingen av dem sa noe. Hun tok en slurk til av kaffen sin og han en av sin. Han merket at hun så på ham. Han studerte den hvite koppen og den gule bordplaten.
     «So, how’s the course going?» spurte hun til slutt.
     Han smilte. «You know how it’s going,» sa han. «0-100 in four weeks, you think that’s doable?»
     «Si tu parlerais plus, je pense que tu devrais y arriver dans … vingt, peut-être?»
     Han lo høyt. «Oui, je sais, but I think my head would explode before that!»
     «Really? That would be rather messy, you know. Brains all over. Kind of unfair to the rest of us to have to clean up the mess, don’t you think?» Et lite, underfundig smil lurte i munnviken hennes.
     «I know, that’s why I’m insisting on speaking English with you. Spare you the trouble.»
     «Well, if I remember correctly, I was the one who suggested you should.» Hun så tankefull ut et øyeblikk. «Now that I think of it, your head did look like it was about to explode. Seems I intervened just in time to save you, then!» Hun smilte bredt nå.
     «And for this I thank you,» sa han, men ordene hadde en tyngde han ikke hadde ventet og holdt seg svevende mellom dem, og han kjente at smilet hans gled over og at forsvarsverkene smuldret bort, og han kjente øynene hennes på seg og visste at hun uansett så tvers gjennom dem, og det ble helt stille i ham og han så igjen sjelen hennes som et mørkt skogstjern i den blå timen mellom natt og dag, og han lurte på hvordan han skulle få fortalt henne om nordiske sommernetter og stille skogstjern og sjelen hennes som speilet seg der.

Hinne

Først hørte han bare den fjerne duren, men så tok en skjelvende skygge form på fortauet foran ham, og etter hvert som duren tiltok, ble skyggen mer markert og skrådde ut i skogen og klatret oppover de bladløse trærne der den dannet et bølgende menneskeomriss som kom nærmere og flakket over trærne og vokste og kom nærmere og raste mot ham, inntil duren vrengte seg om ham og skyggeskikkelsen smeltet sammen med mørket og bilen eksploderte ut av det usette bak ham og fór forbi og ble mindre og mindre langs veien mens et ildrødt blikk stirret ufravendt på ham.
     De kom mot ham også, bilene. De holdt ham fast med blekhvite og gule lys som rant ham i møte over den svartglinsende asfalten. Idet de fór forbi og ble borte, flakket skyggeskikkelsen kort opp langs trærne og ble oppslukt av mørket i nesten samme øyeblikk.
     Det surklet i skoene. Han kjente hver kalde regndråpe som traff ansiktet og hvordan håret lå klistret til hodebunnen og at vannet piplet nedover pannen og dryppet fra øyevippene og fortsatte nedover kinnene. Han gikk med langsomme skritt. Han var ikke redd, han kjente at han ikke var redd, han gikk alene langs veien i regnet gjennom mørket og han var ikke redd. Han hadde holdt fram lappen og pengene og Alvheim hadde egenhendig kommet med varene og plukket myntene det kostet av hånden hans og klappet ham på hodet og bedt ham hilse hjem.
     Han kjente seg som en fotballspiller. Han hadde sett fotballspillere i avisen, voksne menn som var søkkvåte og sølete fra topp til tå og hadde hår som klistret seg til hodebunnen. De så barske ut. De brydde seg ikke om regnet, og det gjorde ikke han heller. Han strøk seg over hodet med den frie hånden og kjente at håret var like vått som når moren hans vasket det.

De stod i en klynge ved foten av bakken. To som han ikke kjente, og Rolf. De hadde oransje oljehyrer på. Han likte ikke å gå med oljehyre, de uformelige buksebeina slo mot hverandre og laget klisne gummilyder, men det hadde ikke regnet da han gikk og nå gikk han uten oljehyre i øsregnet og håret klistret seg til hodebunnen og buksene var kalde og våte mot lårene.
     De hadde sett ham nå.
     «Se, der kommer Hyle-Hans!» hørte han Rolf si. «Nå blir det gøy! Det er han jeg fortalte dere om. Han hyler og skriker for ingenting, jeg trenger ikke å ta i ham en gang! Se nå!»
     Rolf løftet armene over hodet og formet hendene til klør og kom mot ham mens han messet «Jeg skal drepe deg!» med hes, raspende røst.
     Han stanset. Frykten som hadde hogd tak i ham idet han så dem, sendte nå hvitglødende piler på kryss og tvers gjennom kroppen hans, og han visste at han måtte løpe, han måtte løpe forbi dem og han måtte hyle, for bare ved å hyle kun han slå de hvitglødende pilene tilbake, og bare da kunne han løpe, når pilene ble holdt i sjakk av hylene hans.
     «Nå kommer jeg og dreper deg!» messet Rolf og kom nærmere mens de ukjente guttene holdt seg flirende i bakgrunnen. Han husket hva moren hans hadde sagt, at om han lot som ingenting, så ville de gå lei. Da ville de ikke gidde å plage ham mer. Men de gjorde vondt, de hvitglødende pilene, de skar ham i stykker og han ville bort, det rykket i beina og han kjente hylet presse mot strupehodet.
     Men noe var annerledes denne gangen. «Se nå!» hadde Rolf sagt til de ukjente guttene. Han så hvordan de frydet seg og han visste at de kom til å gapskratte når han løp hylende av gårde. Som om det var Rolf og ikke han selv som bestemte at han skulle løpe, at han skulle hyle. Det var da han selv som bestemte det?
     Han drog hånden gjennom det våte håret og så på de uformelige oljehyrene som Rolf og de to guttene stabbet rundt i, og han kjente at det var litt igjen av den barske fotballspilleren han hadde vært for litt siden. Han var dryppende våt og håret lå klistret til hodebunnen, akkurat som på bildene i avisen. Han kjente at de hvitglødende pilene trakk seg litt tilbake, og han begynte å gå igjen.
     «Jeg skal skjære i deg!» messet Rolf videre og kastet et blikk over skulderen mot de andre. «Jeg skal brenne deg!» fortsatte han, men en forvirret usikkerhet var i ferd med å spre seg i ansiktet hans.
     Han gikk i en svak bue rundt Rolf mens han kjempet mot trangen til å legge på sprang. Han så seg over skulderen da han var forbi og veien hjem lå åpen foran ham. Rolf hadde sluttet å messe og stod stille og så etter ham og de to guttene så fra ham til Rolf og tilbake igjen. Det ble lengre og lengre mellom de hvitglødende pilene. Da han kom fram til porten, var de borte.

«Men i all verden, hvordan er det du ser ut, gutt?» sa moren forskrekket da han stod i døren.
     Hun tok posen med varene og sjekket at han hadde fått med seg alt og vrengte av ham jakken og fant vekslepengene i jakkelommen og sjekket at beløpet stemte.
     «Du er jo våt til skinnet, du kan bli syk!» fortsatte hun. «Gå på badet og ta av deg de våte klærne med én gang, så skal jeg finne fram tørre til deg. Skulle tro du var tussete, gutt, gå ute i regnet på den måten!»
     «Jammen det regnet jo ikke, du sa…»
     «Ikke noe jammen, på badet med deg! Du vil vel ikke bli syk, vel?»
     Han gikk inn på badet og vrengte av seg de våte plaggene. Han så seg i speilet. Håret lå i våte vaser nedover pannen og ansiktet glinset av væte. Han drog hånden gjennom håret. Han liknet faktisk litt på en barsk fotballspiller. Han ble stående foran speilet og dra hånden gjennom håret.
     Moren stakk hodet inn til ham. «Se til å tørke deg og få på deg klærne nå, da!» sa hun, og han tok imot klærne hun rakte ham.
     En hard og skarp lukt hang i luften. I stuen hadde moren dratt alle møblene ut fra veggene og stablet dem oppå hverandre. En bøtte med såpevann stod like innenfor kjøkkendøren og hun stod krumbøyd over den og vred opp en gulvklut.
     «Mor…?» sa han forsiktig.
     Hun reiste seg med en hånd i korsryggen og så på ham med et dratt uttrykk i ansiktet. «Ikke nå,» svarte hun. «Og ikke gå i veien, er du snill.»
     Han gjorde som han pleide på morens vaskedager, han satte seg på et ledig hjørne av sofaen som stod midt på gulvet med spisebordsstolene stablet oppi. Han rynket nesen mot den skarpe lukten og både hørte og ikke hørte morens vaskelyder, og den blast lyseblå fargen på veggene trakk inn i ham og la seg på innsiden av hodet som en hinne.
     «Løft beina!» sa moren til ham, og han brettet beina under seg mens hun vasket under sofaen.
     «Alvheim sa jeg skulle hilse hjem,» sa han.
     «Sa han det, du?» svarte moren og snudde seg mot bøtten for å vri opp kluten.

Døsig

Du kom til meg mens jeg sov, som ettåringen du en gang var kom du tassende bort til meg. Jeg lå på gulvet på rommet ditt med den gule og svarte bamsebien under hodet og du støttet deg med de korte armene dine på brystet mitt og gynget opp og ned noen ganger før du la det kalde kinnet ditt mot nesen min og armene dine om hodet mitt. Så reiste du deg opp og stakk en fuktig finger i øyet mitt.
     «Dæ-æi?» spurte du, og jeg hørte igjen stemmen din fra den gang, sped og klar som en stjerne om natten.
     «Øye, ja,» svarte jeg.
     Du nikket langsomt én gang, nesten som et bukk, reiste deg opp og tasset bort. Jeg ville ikke la deg gå, men kunne ikke holde deg igjen.
     «Kan pappa få en kos til?» spurte jeg.
     Du likte å riste på hodet, riste så voldsomt at hodet ditt ble til en dansende, uklar masse av krøller, øyne, neser og smilende munner; noen ganger ristet du så hardt at du mistet balansen og falt over ende og da lo du høyt, og vanligvis ville du benyttet anledningen og ristet litt på hodet til det nesten bedende spørsmålet mitt, men denne gangen gjorde du ikke det, i stedet kom du tilbake og la ansiktet ditt mot mitt. Jeg kjente den snørrete nesen din mellom overleppen og nesen min, og så leppene dine mot mine, kalde, intensjonsløse barnelepper. Du løftet hodet, så på meg med de dypblå, blanke øynene dine, og kysset meg igjen.
     Så reiste du deg møysommelig og begynte å dytte på hodet mitt mens du utstøtte høye «Eeeh-eeeh!» Jeg satte meg opp, og da kastet du deg ned på bamsebien og trillet rundt sånn at du fikk den under nakken. Du så på meg med forventningsfulle øyne og åpen munn, du smilte alltid med åpen munn, og dette var en lek vi pleide å leke, at jeg la meg med hodet på brystet ditt og lot som du var puten min. Jeg kjente hendene dine som krafset og drog meg i håret, før du løftet hodet mitt og dreide det mot deg.
     «’Ei,» sa du.
     «Hei,» svarte jeg.
     Du studerte ansiktet mitt en stund og så la du hodet mitt tilbake på brystet ditt. Igjen kjente jeg de utforskende hendene dine som grov rundt i håret mitt. Et par ganger til dreide du hodet mitt mot deg, sa «’Ei» og la det ned igjen. Siste gang lot du hendene ligge. Du lå helt stille, og jeg hørte surklingen fra magen din og de raske hjerteslagene dine. Jeg lukket øynene og kjente varmen din gjennom den rosa ullgenseren du hadde på, lyttet til hjertet ditt og tenkte på den pulserende flekken på ultralydmonitoren og på utskriften vi fikk med oss, bildet av deg en tomme lang, Tommeliten med én arm i været. Vi viste bildet til broren din og sa at du vinket til ham, og han så ingen grunn til å tvile på det: han skulle bli storebror og selvfølgelig vinket lillesøster til ham!
     Et dypt sukk unnslapp deg. Godsukket, husker jeg at vi kalte det. Når du godsukket, da hadde du det bra. Her og nå, med hodet mitt på brystet ditt hadde du det bra. Jeg tenkte at lykke er en underlig ting. For jeg hadde det også bra. Jeg var lykkelig. Mer skal det ikke til, noen minutters tilstedeværelse, for barnet er her og nå, alltid her og nå, akkurat som lykken.
     Jeg kjente at jeg ble døsig og la meg med hodet ved siden av ditt. Du tittet bort på meg og lot en doven finger vandre rundt i ansiktet mitt. Jeg fulgte øynene dine som fulgte fingeren på dens vandring, gled igjen, åpnet seg kort og gled igjen en siste gang.
     Da jeg våknet, var du borte og jeg lå på gjestesengen her på arbeidsrommet. Jeg fornemmet fremdeles varmen fra kroppen din og lukket øynene for at du ikke skulle svinne hen med det samme. Som en god vin satt du i kroppen min og gjorde meg døsig og tilfreds.

Feilskjær: Til og fra

Gardinene rører seg svakt i brisen fra det åpne vinduet. En dieselmotor går på tomgang i gaten nedenfor og han hører skramlingen fra en metallport som sveives opp. En moto farer skrallende forbi, og i stillheten som følger, hører han stakkato småfuglkvitter og stemmer som roper til hverandre, men han forstår ikke hva de sier. Han ligger slik han våknet, på magen med en arm under hodet og ansiktet vendt mot det blekhvite lyset fra dagen utenfor. Han har en underlig fornemmelse av å stå på tå og titte ut av øyehulene i et altfor stort hode.
     Klokken hadde vært over sju kvelden før da han svingte opp foran hotellet. I resepsjonen hadde han fått anbefalt en restaurant i nærheten, men først hadde han villet han ta seg en dusj og legge seg nedpå en halvtime. Da han til slutt våknet, hadde klokken vært bortimot ni og han hadde kjent en knute i brystet som ikke hadde vært der da han i bilen for bare et par timer siden hadde sett fram til et bedre måltid i en av sidegatene i gamlebyen, og etterpå skulle han finne en bar med høyde under taket og grønne vekster og fargerik dekor, og der skulle han sitte litt tilbaketrukket med en Torres og betrakte livet.
     Nå hadde forventningene blitt erstattet av en motvilje mot å begi seg ut i denne fremmede byen blant fremmede mennesker som snakket et språk han ikke forstod — som om de kom til å avbryte sine gjøremål for å følge ham med kritiske blikk om han skulle være frimodig nok til å tråkke ned gatene deres eller legge beslag på et bord på en av restaurantene deres.
     Men på hotellrestauranten var alle på gjennomreise og langt hjemmefra og uten interesse for ham. Menyen hadde vært gjennomsnittlig og pregløs og han hadde bestilt en lammecarré og en flaske av husets rødvin, og mens han ventet på maten hadde han først drukket ett glass og så ett til av vinen som hadde vært kjøkkenvarm og i fruktigste laget, og da maten til slutt hadde kommet og han hadde fortært de gjennomstekte og kjøttfattige lammeribbene og tatt unna resten av vinen, hadde han kjent seg rastløs og utilfreds, og i en kokong av alkohol hadde han funnet veien tilbake til rommet og skrudd på tv-en og åpnet minibaren.
     Han hadde sittet på sengen med en boks Heineken i hånden og flippet mellom kanalene da et ansikt hadde dukket opp på skjermen foran ham. Hun hadde vært slank og nett med gyllen hud og store øyne under markerte øyebryn, og håret hadde ligget fram over den ene skulderen og vært langt og svart og løst bundet sammen av et par blodrøde roser som hadde ligget som et smykke inntil halsgropen hennes. Når programlederen henvendte seg til henne, hadde hun svart mykt og melodisk, og når de rundt henne lo høyt, hadde hun senket blikket og smilt et stille, bredt smil som hadde lagt seg som et varmt omslag om hjertet hans, og da programmet var slutt hadde han lagt seg med sengepleddene tett omkring seg og sovnet uten en tanke i hodet.
     Han setter seg opp på sengekanten og drar pleddene rundt seg mot den kjølige luften som det åpne vinduet har sluppet inn i løpet av natten. Han betrakter de tomme Heineken-boksene ved siden av tv-en og tenker med mild undring på den ukjente kvinnen som ved sin skjønnhet og sitt myke vesen og uten at han hadde forstått noe av det hun sa, hadde lagt seg som balsam over hans urolige sinn i går kveld.
     Han reiser seg og går bort til vinduet og trekker fra de tynne gardinene og ser ut på den nye dagen. Han hører trafikken fra hovedgaten et stykke unna og ser ned på menneskene som er på vei til og fra på gaten under ham.

Feilskjær: Samtale

«¿Hola?» sa en kvinnestemme han ikke kjente igjen.
     «Buenas tardes,» sa han, usikker på om det faktisk var henne: «¿Habla inglés?»
     «Yes. Who is this?» Stemmeleiet hennes var et annet når hun snakket engelsk og de fire ordene la seg som en bro over årene som var gått, og det var henne.
     I bakgrunnen hørte han latter og stemmesurr, og han så henne for seg på en lokal restaurant sammen med gode venner eller forretningsforbindelser eller kanskje sammen med en mann, mannen sin? og han kjente seg med ett som en inntrenger, og i stedet for å svare på spørsmålet hennes, spurte han om hun var den han nå visste at hun var.
     «That’s me. Who is this?» gjentok hun.
     Han hadde hjerteklapp nå. Alt stod og falt med denne samtalen, men hun virket utålmodig. Han fortalte hvem han var og spurte om hun hadde noen minutter.
     Hun var taus i den andre enden av telefonen. Lenge.
     «I’m sorry if this is a bad time,» sa han, «I can call you back tomorrow if that’s better?»
     «No. Now is fine.» Hun var knapp. Han kjente pulsen som hammerslag i ørene. Han prøvde å puste ut, men fikk det ikke til og måtte snappe etter luft før han fortsatte.
     «Did you get my email?» fikk han fram.
     «I did, yes.»
     Terningen var kastet. «So..?»
     «So?» Tonen hennes var nærmest fiendtlig.
     «Am I far off?» stotret han. Pusten hans kom i korte kast nå.
     Igjen en lang pause. «I don’t know what to say. Where did you get my number?»
     «From Agence de la Terre.»
     Stillhet.
     «Where you used to work..? In Paris…?»
     Hun svarte fremdeles ikke. Men om hun var så sint som hun virket, så måtte han ha gjettet ganske riktig. Erkjennelsen av dette gav ham stødigere grunn under føttene.
     «I know you’re angry with me.» Han pustet roligere nå. «I just want you to know that I’m endlessly sorry for what I did.»
     «I know. You said so in your email. Why are you calling me?»
     Hvorfor ringte han? Hvorfor satte han ikke bare en strek over henne og gikk videre?
     «I need to talk to you.»
     «Then talk!»
     «Not over the phone. I’ll be in Barcelona next week. I’d like to meet you for lunch. I want you to hear me out, and then I’ll leave for good if you want me to. But please hear me out. Life’s too short not to.»
     Han hørte et sukk i den andre enden, så stillhet. Noen som lo. «I’m not in Barcelona,» sa hun til slutt. «Mimolet, in Girona. Wednesday at two. I won’t wait for you.» Hun la på.
     Han ble stående med telefonen i hånden og stemmen hennes ringende i ørene. Ett minutt og førtisju sekunder viste displayet. Ett minutt og førtisju sekunder og en avgrunn, men han var over på den andre siden.

Feilskjær: Hildring

Hun er hos ham, men det er noe som ikke stemmer. De er i en dunkelt opplyst fabrikkhall, omgitt av en monoton, metallisk dur. Trekkene hennes er utydelige og hun har noe flyktig over seg, noe kaldt og tvungent, som om hun er et sjelløst skyggebilde som vil løse seg opp og bli borte om tankene hans skulle vandre. Han legger armene omkring henne, men hun er kald og klam og skjelver som i et anfall, og hun glir ut mellom armene hans og blir borte i skyggene. Han legger på sprang etter henne, men hun forblir borte. Han stopper og roper etter henne, men hun svarer ikke.
     Han samler seg og maner henne fram til hun igjen står foran ham. Ansiktet hennes er som en grov kulltegning der linjene bølger inn og ut av fokus.
     «Lo siento, men du kan nok ikke bli med videre,» sier hun.
     «Du er den klareste stjernen på min himmel,» sier han. «Nå som jeg har funnet deg, kan jeg ikke bare la deg gå!» Han strekker en arm ut mot henne, men hun flakker uhåndgripelig hit og dit foran ham, og han trekker armen til seg igjen.
     «Ikke puedes bli med conmigo,» sier hun. Han stusser over grammatikken hennes. Det er noe som skurrer, men han får ikke helt tak i hva. «Ikke puedes,» sier hun igjen, og langsomt faller ansiktet hennes på plass og blir til et svart-hvitt portrettfoto som han holder i hånden. Det er det eneste bildet han har av henne, og når han ser opp, ser han dagen skinne blekt gjennom florlette gardiner på et rom han ikke umiddelbart kjenner igjen.

Feilskjær: Møtet

Hun kom litt etter de andre og satte seg tvers overfor ham på plassen Sara hadde holdt av. Hun presenterte seg og han tok hånden hennes og sa navnet sitt og hvor han kom fra.
      Hun hevet øyebrynene. «La Norvège! C’est loin, non?»
      «Non,» sa han og løftet hendene og skuldrene på tilnærmet fransk maner, og han skulle si mer, noe om hvorfor Norge ikke var så veldig langt borte, men ordene kom ikke til ham og i stedet lot han hendene falle og så forbi henne mot havnen og de flombelyste middelaldertårnene som voktet innseilingen, som om noe der hadde fanget interessen hans.
      «C’est pas loin,» avsluttet han tafatt.
      Hun så interessert på ham. «Mais ce n’est pas proche quand-même?»
      Han møtte blikket hennes. Ansiktet hennes var åpent og oppriktig, omkranset av brune krøller som tyngdekraften kun delvis rådde med. Hjernen hans jobbet på spreng for å konstruere en setning som var noenlunde riktig og samtidig gav mening. Noe om at Norge ikke var så mye lengre unna enn England, for eksempel.
      «C’est pas très plus loin que Angleterre,» sa han. «… que l’Angleterre,» korrigerte han seg selv mens han funderte på om det gikk an å si très plus loin que, det kjentes ikke helt riktig. Han så på henne for å se om hun hadde forstått, og hun smilte oppmuntrende til ham.
      «C’est un peu plus à le nord,» fortsatte han og lukket ubevisst øynene for å konsentrere seg. «… au nord, je voulais dire,» korrigerte han seg selv igjen.
      Hun så spørrende på Sara og sa noe på spansk og Sara nikket og sa «Sí» og hun så på ham igjen og så ut som hun skulle til å si noe, men hun ble avbrutt av kelneren som kom bort til bordet deres og sa «Moules provençales?» mens han balanserte tre hovedretter foran seg og så spørrende fra den ene til den andre.
      «Ici,» sa han og løftet en finger til signal, og kelneren satte skålen med Provence-marinerte blåskjell og pommes frites på bordet foran ham.
      «Et pour vous, mademoiselle?» spurte kelneren henne da alle hovedrettene var fordelt ut.
      «Des moules provençales pour moi aussi, et du vin blanc, s’il vous plaît,» svarte hun, og kelneren forsvant inn igjen.
      «J’aime les moules-frites,» sa hun og smilte til ham.
      «Moi aussi!» bekreftet han. «Ça veut dire, j’aime les moules, mais je ne comprends pas les frites.»
      Hun hevet øyebrynene. «Tu ne comprends pas les frites?» spurte hun lattermildt.
      Det var ikke akkurat det han hadde tenkt å si, at han ikke forstod pommes frites-ene. Han prøvde på nytt: «Je ne comprends pas les frites avec les moules.» Igjen lukket han øynene for å snakke så riktig som mulig, ord for ord. «Les frites, c’est pour McDonald’s, je pense,» fullførte han og åpnet øynene og så at hun strevde med å kvele en latter.
      «Excuse-moi!» sa hun. «Mais ton visage quand tu parles, c’est trop …» Hun ristet på hodet og lo igjen.
      Han så med ett seg selv gjennom øynene hennes, og han så hvordan ansiktet hans fortrakk seg av anstrengelsen når han snakket, og han kunne ikke annet enn å le med henne og prøve å forklare at fransken hans led av mangel på øvelse. «Le français, c’est pas facile pour moi,» innrømmet han. «Il me manque du pratique … de la pratique!» Han måtte le igjen.
      «You know, if you prefer, we can speak English,» sa hun med amerikanskaktig aksent og tørket bort lattertårene, og han kjente det som å komme ut under åpen himmel etter å ha strevd og famlet retningsløst etter måter å beskjære og forenkle tankene slik at de skulle passe inn i det altfor trange, franskaktige språket hans.
      «That’d make it a lot easier for me at least!» sa han og trakk pusten dypt.
      «Easy is good,» sa hun idet kelneren satte et glass med hvitvin foran henne. Et smil lurte i munnviken hennes. «Here’s to easy!» sa hun og løftet glasset mot ham.

Hun hadde ikke vært ferdig med blåskjellene sine da de andre brøt opp for å gå til Lou-Foc, og Sara hadde spurt om det var greit at hun gikk og hun hadde svart «Sí» og noe mer og Sara hadde ledd og han hadde sittet overfor henne og lurt på om han kunne bli sittende når de andre gikk, men han hadde trosset den flagrende usikkerheten og nå stod en halvtom flaske lokal hvitvin på bordet mellom dem. Kelneren kom tidvis ut for å sjekke at de ikke manglet noe, og de ristet smilende på hodene og han lot som han ikke så at kelneren blunket til ham og han lot som han ikke så at hun så det, men med hvert blunk sprang en vannlilje ut i brystet hans og laget tydelige ringer i det stille skogstjernet som var hans indre speilbilde av henne, og over tjernet var det nordisk sommernatt og de hvite vannliljene lyste blekt og speilet dypet som var sjelen hennes, og han lå på kne og drakk som en ørkenvandrer.

Feilskjær: Dagrenning

Han gikk den sedvanlige ruten fra rue Tessereau langs Allée du Mail og ned til Vieux-Port der han balanserte ytterst på kaikanten hele veien rundt havnen, fem meter over lavvannsmudderet og de strandede fiskebåtene der nede, men han tråkket ikke feil, og på Lou-Foc ålte han seg gjennom vrimmelen og fram til baren og bestilte kveldens første demi, og mens han ventet, kastet han et blikk rundt i lokalet og fanget opp skikkelsen hennes ved et bord like innenfor utgangsdøren.
     Hun var sammen med en venninne og satt framoverlent og litt dukknakket som hun pleide, og hun hadde på seg de samme fillete olabuksene som da han tidligere på dagen var blitt var en bevegelse i det grå halvlyset under bordet bak seg i det skrånende auditoriet og hadde sett henne stryke seg langsomt langs innsiden av lårene og inn under de tverrgående flengene i buksen der huden lyste hvit og myk, og gjennom en revne i tøyet der lårene møttes hadde han skimtet trusen hennes som var hvit med lyseblå og røde blomster, og der hadde hun lirket inn et par fingre og klemt lårene sammen og tankene hans hadde vokst seg store og formløse og sendt bølger av smeltet bly gjennom årene, og da han snudde seg tilbake, hadde monsieur Richard vært langt borte og knapt hørbar.
     Han fikk demi-en sin og holdt den høyt mens han manøvrerte seg tilbake gjennom vrimmelen. Da han passerte bordet hennes, sendte hun ham et bunnløst blikk som la seg som en sprakende dis over netthinnen hans og han gikk rett på Sara som smilte og pekte på bordet på terrassen hvor hun satt sammen med Ana, og han gikk ut og satte seg der.

Det var fire av dem som satt småhutrende i trappen ned fra gangbroen over innseilingen til marinaen og så dagen demre rosarød over hustakene på motsatt side. De hadde vært de siste som gikk da le patron låste døren bak dem en halvtime etter stengetid, men ingen av dem hadde villet sove, og av mangel på andre hadde de endt opp med hverandre og hadde vandret småpratende rundt i nattestille gater og langs havnen og hadde til slutt endt opp her, som tause tilskuere til dagrenningen som med usynlige strøk langsomt fargela verden. Alt som stakk hull på stillheten var en enslig søvnløs måke og den hule klangen av tauverk mot aluminium når en vindråse fór gjennom mastene som stod som uryddige alléer over det svakt krusede vannspeilet.
     Hun satt med armene rundt knærne et par trappetrinn nedenfor ham, og han betraktet rastløst den krumme ryggen hennes og håret som hang fram over skuldrene. Tankene hans sirklet rundt blikket hun hadde sendt ham på Lou-Foc, og nå flyttet han to trappetrinn ned og satte seg ved siden av henne. Hun så fort på ham, og han smilte og spurte om hun var kald. «A little bit,» svarte hun, og han tok av seg jakken og la den om skuldrene hennes. Han beholdt armen omkring henne. Hun nølte kort og så lente hun seg inn mot ham, og han drog henne tettere inntil seg. Idet den nye dagens første solstrimer fant veien ned mellom båtmastene og brettet seg rundt dem med et lindrende løfte om varme som skulle komme, falt blikket hans ned i den dype kløften i utringningen hennes, og mens den tidlige morgensolen hang lavt over hustakene og kun stedvis streifet dem med sin gylne varme, ruslet de tause og tett omslynget tilbake til rue Tessereau.
     Luften var angende frisk og svanger med heten som skulle komme. Han låste seg inn og de tok av seg skoene og gikk lydløst opp trappen til rommet hans hvor luften var kjølig og skarp, og han stod på tå og lukket takvinduet som hadde stått åpent gjennom natten. Han gikk bort til henne og løftet ansiktet hennes mot sitt og kysset henne og trakk henne tett inntil seg og brystene hennes presset mot ham og trillet blanke stålkuler inn i synsfeltet hans og drog hjertet ned i en sugende bassgang, og en sultent pulserende knyttneve reiste seg fra dypet og dunket mot henne fra like under beltespennen hans. Hun hadde fremdeles jakken hans over skuldrene og han brettet den av henne og førte henne bort til sengen og la henne ned under seg, og når han kysset henne fant tungen hans innimellom hennes, og når han førte hånden oppover langs innsiden av lårene hennes, klemte hun beina sammen og dyttet den bort, og brystene hennes var tunge og myke og svøpt i tøy han ikke fant ut av.
     Han merket at hun lå helt stille under ham og hverken besvarte kyssene eller den søkende famlingen hans, og han rullet seg til side og la seg på ryggen ved siden av henne, uforløst og forvirret og en anelse lettet.
     «Are you tired?» spurte han etter en stund.
     «A little bit,» svarte hun.
     Han fisket opp sengepleddene fra gulvet og la dem over henne, og hun rullet seg over på siden og sovnet med ryggen mot ham. Han ble liggende på ryggen og så ut gjennom takvinduet på den lyseblå morgenhimmelen, og ereksjonen hans fortok seg og etterlot en klam og søtladen murring som gled over i søvn og han drømte at han forfulgte en utydelig skikkelse gjennom trange og travle gater, og ereksjonen hans sveipet fra side til side mens han løp og han prøvde å skjule den med hånden mens han presset seg gjennom folkemengden og stod på tå for å se mellom og forbi de gråsvarte menneskeskyggene som så på ham med glødende avsky.
     «Vent!» ropte han. «Vent! Du misforstår!»
     Solen bakte inn gjennom takvinduet og det var varmt og klamt på rommet da han våknet. Han lå på siden med ryggen mot henne og hørte at hun sov tungt bak ham, og en sterk fornemmelse av her og nå la seg over ham og sugde hodet tomt for tanker. Etter en stund løftet han seg opp på albuene og snudde ansiktet mot henne og betraktet kurven som hoften hennes dannet under pleddene, og han krøp inn i varmen hennes og kjente seg tiltrukket og frastøtt på samme tid. Han la en hånd på skulderen hennes og lente seg over og studerte ansiktet som var lukket og tilbaketrukket og ikke slik han husket det.
     Han sa navnet hennes halvhøyt og rugget henne forsiktig i skulderen. «You need to wake up, it’s past eleven already!»
     Hun rykket til og så på ham med uforstående øyne, og som for å beskytte seg knep hun igjen øynene og krøllet seg sammen og trakk pleddene tettere om seg, men så falt hun tilbake mot ham og strakk seg ut i full lengde og så opp på ham, og et smil bredte seg i ansiktet hennes.
     «We need to go,» sa han. «We’re late for the test.»

De gikk med raske skritt gjennom de øde korridorene og forbi den folketomme caféen og stoppet utenfor døren til auditoriet. Han la en hånd på dørklinken og kastet et raskt blikk på henne og så at hun nølte, men han hadde et indre omdreiningsmoment som var nytt for ham og som ikke ventet på hennes bifall, og han banket lett på døren og gikk inn.
     Hun fulgte tett bak ham og monsieur Richard stoppet opp i monologen sin og fikk et forvirret uttrykk i ansiktet. De satte seg på et par ledige plasser på den øverste av de to hesteskoformede radene og monsieur Richard så på klokken og så på dem igjen.
     «Vous êtes en retard,» fikk han fram til slutt.
     «Est-ce que c’est trop tard pour l’examen?» spurte hun, og monsieur Richard forklarte doserende at tiden strengt tatt var ute og at det var deres plikt å møte opp i tide, men at han skulle gjøre et unntak denne ene gangen, og han rakte dem hver sitt oppgavesett.
     Det lå en vibrerende hinne over oppgaveteksten. Bokstavene avgav lydløse gnister og han leste ordene de dannet og forstod dem og i tankene kom svarene til ham og han skrev dem ned, men de var uten betydning, og heller ikke de stjålne blikkene fra den litt dukknakkede skikkelsen ved siden av ham var av betydning, for midt imot ham i hesteskoen satt Sara og og så ufravendt på ham, og blikket hennes var svart og ansiktet som en maske av kaldt stål.

Like a river

He is in the driver’s seat of a mid-sized sedan, aquamarine in colour, parked on the pavement outside a dry cleaner’s in Morristown, New Jersey. He is waiting for his colleague to pick up and drop off shirts. It is an overcast Monday morning in November. The commuter traffic on the road opposite is reflected in the dry cleaner’s window and shifts across the blue and red lettering of the neon sign, making it hard to see the insides of the shop. People squeeze past the car and send him annoyed glances. He wonders if perhaps he should not be parked on the pavement like this.
     He is struck by the newness and sameness of the world. He finds the newness exhilarating and the sameness puzzling, almost as if he had expected the sky to be green and the grass to be blue. A constant fluttering in his abdomen has been keeping him both alert and dazed since well before he arrived at JFK yesterday and was taken on a speechless tour through Queens and lower Manhattan and on to the suburbs of New Jersey. He saw rivers of yellow cabs in twilit canyons below towering skyscrapers. He saw steam rising from manholes just like in the movies. In New Jersey, the trees were bare and the fields a yellowish green, just like home. But the trees are bigger here. Earlier this morning they drove through long, greyishly translucent tree tunnels.

This is to come: In half an hour he will have parked the car outside the octagonal office building which is his new workplace and he will enter the elegant atrium and follow his colleague across the newly polished marble floors, past the elaborate fountain that smells slightly of chlorine, and they will take the elevator up to the fourth floor where he will be received by his new superiors who will inquire about his journey and wellbeing before sitting him down in a meeting room to explain their expectations.
     In the meeting room will also be a young woman with nice curves who is the office assistant and whose job it will be today to make him feel in place. She will show him the kitchen area with the coffee and vending machines. She will administer his access card while making American small talk that he will be uncertain how to respond to. She will smile and put her hand ever so lightly on his arm. She will show him to his desk and introduce him to his new colleagues, among whom will be a slim woman from Rajasthan with silky black hair, shiny white teeth and eyes like deep wells. ‘How dark she is,’ he will think wordlessly to himself as he takes her small hand in his, but in the coming days he will see that her darkness is offset by the flash of her smile and the sparkle in her eyes. In a few weeks she will drive him and two other colleagues confidently across the George Washington Bridge back to the bright lights of Manhattan and he will follow her through the lobby of the Marriott Marquis and up to the rotating restaurant on the forty-seventh floor where he will make her laugh and sparkle with his quick wit and burlesque stories, and later they will go dancing at Webster Hall and her radiance will merge with that of the city and her confidence likewise and he will kiss her and she will succumb to him that one night only, after which she will have his undivided heart but he won’t have hers, because even if her boyfriend will be miles away he will still be her boyfriend.
     Over the coming weeks he will sense her presence by the heat that she radiates and the silent sigh of her breath as she walks by, and his heart will freeze over. Almost daily he will find himself across from her in meeting rooms and he will clench his teeth until his jaws hurt. Then slowly and unnoticeably his anger will subside and give way to bitterness, then to disappointment, and finally to indifference, at which stage he will find his clenched teeth and cramped smiles loosening and their conversations becoming less forced and increasingly straying, and as his heart’s ice-cover finally thaws it will dawn on him that he is every bit as smitten as before. This will come almost as a relief to him, and then she will be gone.
     But before she leaves they will meet in an overcrowded pub on Bleecker Street where they will greet each other warmly and spontaneously touch hands for an instant. On this last night they will go for dinner at TriBeCa Grill and for nightcaps and transgender antics at Lucky Cheng’s, and after a rare evening of spirited conversation and much laughter they will say their final farewells through the open back door of a yellow NYC cab. Later that night he will weep himself dry at the loss. And unbeknownst to him, so will she.
     This is all to come, to flow over him like a river or for him to labour through.

He tries once again to locate his colleague through the shifting reflections in the dry cleaner’s window. The throng squeezing past the car is getting larger and some are gesturing angrily for him to get out of the way. In a few moments, a police car will pull up next to him, lights flashing, and an officer with a gun holstered at his side will tap on his window and order him off the pavement, which he will do, heart thumping, slowly squeezing through the crowd and back onto the road and around to the back of the shop, where his colleague will eventually find him and laugh at his shaken demeanour, and together they will rejoin the commuter traffic on this grey November morning.

En dobbel forelskelse

I en periode midt på nittitallet jobbet jeg i New Jersey. Det var en stormfull tid, preget av en dobbel forelskelse; i en by, og i en østerlandsk skjønnhet. Det nedenstående er innledningen fra et utkast som aldri ble til noe mer, men som var ment som en slags oppsummering av denne tiden (lenkene er lagt til nå):

Hjulene smeller taktfast over skjøtene i betongdekket på I-78.  New Jerseys ørkenaktige industrilandskap og slitne forsteder farer forbi som diffuse skygger.  På den gråsvarte kveldshimmelen i sør er en kjede av fjerne fly i langsomt fall mot Newark International Airport.  Silhuetten av Newark Bay Bridge trer ut av mørket, omslutter meg og forsvinner bak meg.  I det fjerne funkler lysene fra Verrazano-Narrows Bridge.
     Veidoseringen i en tett venstresving sluker synsranden.  Et grønt skilt med hvit skrift markerer Exit 14A mot Bayonne.  Ved utgangen av svingen flater doseringen ut og utløpet av Hudson River dukker opp over veiskulderen.  I det svakt krusede vannspeilet glimrer gjenskinnet av et menneskeskapt landskap som reiser seg fra motsatt elvebredd, strekker seg mot himmelen som en hvitskimrende tinderekke og kaster et gyllent skjær opp mot de lave skyene.  En ulmende ildebrann brer seg fra mageregionen.  Som en komet i bane vender jeg tilbake, tilbake til Manhattan.
     Jeg forserer køene ved bomstasjonen i Jersey City, suges ned i Holland Tunnels underverden som bukter, vender og vrir seg gjennom mudderet under Hudson River.  De skittenhvite tunnellveggene viker til side, taket løfter seg mot en gråsvart himmel, ragende silhuetter trer ut av mørket og omslutter meg idet jeg spyttes ut i tåhøyde mellom høyhusene på nedre Manhattan.  Metropolens monotone sang, dens metalliske, allestedsnærværende brumming, slår mot meg som en hymne, inntar meg og gjør byens hjerteslag til mine egne.  Det er som et favntak, en velkomst.
     Jeg følger tunnellutkjørselens omvendte S-form til ende, krysser Varick Street og følger Laight Street til den munner ut i Canal Street i et sydende, fortettet kaos.  En viltvoksende skiltjungel gløder mot meg, billigbutikker og improviserte utsalgssteder kjemper om plassen, albuer seg fram til fortauet og falbyr alt fra elektronikk og dataspill til Rolex-forfalskninger og de nyeste plastlekene fra Taiwan.  Overalt kjøpslås det, ekte og uekte bytter eier i en stri strøm.  Jeg åler meg langsomt gjennom vrimmelen og tar til venstre opp Lafayette Street.  Det blir bedre plass, farten øker, trafikken bølger nordover, uptown.
     Jeg passerer Astor Place Theatre på venstre hånd, den blå plakaten for Blue Man Groups TUBES-show henger fremdeles over inngangen.  I et glimt ser jeg henne for meg, gjenopplever spenningen i forkant av showet, smilene i foajeen, den søkende, famlende samtalen.  Jeg husker hvordan håret hennes berørte kragen på den svarte skinnjakken, hvordan showets suggererende surrealisme tok farge av den sitrende fornemmelsen av å ha kroppen hennes ved siden av min, kjenne varmen, den varme pusten hennes.
     Teatret forsvinner bak meg, og jeg suges tilbake til den bølgende elven jeg befinner meg midtstrøms i.  Horder av ildgule taxier omgir meg, det tetter seg til og løser seg opp, hvirvler og bakevjer oppstår og forsvinner.
     Ved utgangen av en svak høyresving ved Union Square åpenbarer Park Avenue seg, flankert av to hundre meter høye søyler av glass og betong, som midtskipet i en enorm, selvlysende katedral.  I det fjerne funkler Grand Central Terminal som en flombelyst altertavle mot MetLife-bygningens tunge bakteppe, en kile slått i jorden som av himmelen selv.  Jeg løftes opp og tynges ned, kjenner meg rotfestet og lett til sinns.
     En marinegrønn Saturn SL1 på skrå til venstre delvis foran meg truer med å legge bagasjerommet sitt på panseret mitt.  Jeg bremser kort og slipper ham inn.  Han blinker til høyre, skal inn 26th Street.  Jeg blinker til venstre, følger med i sidespeilet og legger meg over, smetter inn mellom to taxier.
     Jeg holder meg i venstre felt, vaker bak taxien og henger på som en klegg idet den stuper ned i Park Avenue Tunnel ved 33rd Street, akselererer gjennom det trange røret og dukker opp igjen ved 40th Street. Grand Central Terminal troner midt imot, i bakgrunnen ruver MetLife-bygningen som en dump skygge.  Jeg krysser 41st Street, klatrer opp kjørerampen mot Grand Central Terminals bueganger, skimter mylderet på 42nd Street under meg, bremser ned og svinger til høyre ved bysten av industri- og jernbanemagnaten Cornelius Vanderbilt.  Jeg får et glimt av Chrysler-bygningens skimrende spir i øst før rampen tar meg rundt hjørnet og langs utsiden av Grand Central Terminal og MetLife-bygningen, videre i et dykk under Helmsley-bygningen og ut igjen på Park Avenue ved 46th Street.
     Det er ikke langt igjen nå.  Jeg svinger østover på 48th Street, krysser Lexington Avenue og Third Avenue, ser etter gateparkering, svinger sørover på Second Avenue og vestover igjen på 47th Street, finner en ledig luke, lirker bilen på plass og stopper motoren.
     Jeg blir sittende og kjenne på stillheten og en murrende uro i mellomgulvet.  I kveld skal jeg se henne igjen.  I kveld skal jeg se henne for siste gang.